Japan next

Ut på nye eventyr!

Yes, da er vi på tur igjen til Asia, og Japan. Det er mer enn to år siden vi landet på flyplassen i Tromsø i januar, trakk inn den friske tromsølufta, og innså litt vemodig at vår store Asiatur var ved veis ende. Jeg husker at jeg i det vi landet, spurte Isak og Kaisa om de kunne tenke seg en ny tur til Asia, og fikk et rungende JA, og begge sa i kor :»Til Japan». Så nå er tida inne, billetter i boks, tur planlagt, og vi reiser fra Tromsø om morran, og er fremme i Japan 15 timer senere. Med på turen er Olav og hans mor Kirsten. Gjett at vi er spente!!!

Avreise fra Tromsø

It is tangotime

Mørk scene i et elegant lokale. Plutselig slås en enslig lyskaster på, og en eldre elegant herre trer fram i lyset på scenen. Med sin dype stemme synger han en en sang som uttrykker både fortvilelse, og sorg. En trist melodi. Det dirrer i lokalet når mannen med sleik, svart dress og med et hvitt silkeskjerf rundt halsen, synger. Scenen mørklegges igjen.

Så eksploderer det på scenen, mange par overtar etter den elegante herremannen, et orkester på et galleri over scenen spiller opp. Vi er tilbake i en annen tid, da kvinnene gikk i kjoler med rysjer, og mennene med pomade i håret, og i lyse dresser. Det danses i det som ser ut som litt trange gater, foran en taverna. For det var slik tangoen ble født, i bakgatene i arbeiderbydelene, tilbake på slutten av 1800-tallet. På dagen var det hardt arbeid, og om kveldene kledde kvinner og menn seg i flotte klær og dro ut på kafeer for å danse. Dansen ble et møte mellom de lokale innfødte og immigrantene, og utviklet seg til å bli en dans som spredte seg i Argentina, og senere langt utover landets grenser.

Vi er på tangorestauranten Carlos Gardel, hvor det store tango-idolet med samme navn danset seg inn i natten sammen med sine venner. Her bygget det seg opp et tangomiljø for over hundre år siden som fortsatt pulserer. Med god tradisjonell mat på menyen, som empanadas og biff, blir gjestene servert med usedvanlig hurtighet. Vinen spares det ikke på, og da alle hadde gjort unna desserten, startet showet.

Det danses fremover i tid. Et enkelt par, eller flere par samtidig på scenen. Kvinnene i flotte kjoler, som får en stadig mer moderne look. Kjolene er sensuell med dyp utringning, bar rygg, glitrer gjerne, og har høy splitt, for å gi rom for det avanserte fotarbeidet i tangoen. Dansen er lidenskapelig, og veldig elegant. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires, traff vi på en østerriker. Han skulle hit til Buenos Aires for å danse tango. Ta tangotimer om dagen , og så ut på milongas om kvelden for å danse sammen med de lokale. Der sitter gjerne kvinnene på den ene siden av lokalet, og mennene på den andre, og mennene inviterer til dans ved å se på den utvalgte kvinnen og nikke. Etter fire-fem danser følger han henne pent tilbake til plassen hennes. Vår venn fra Østerrike skulle danse tango i Buenos Aires i samfulle 14 dager før han reiste hjem til kona si. Nå er det mer enn to uker siden vi traff han, så han er vel hjemme hos kona si i Wien nå får vi håpe.

Tangoshowet var en del av turpakka Hurtigruten tilbyr i etterkant av cruiseturen, og mange av passasjerene benyttet seg av det på hjemveien, da vi hadde stopp i Buenos Aires med overnatting. Det ble en hyggelig kveld med mange av de vi hadde blir kjent med ombord på Fram, og med god mat og et forrykende tangoshow.

Buenas noches!

Lidenskapelig tango

Lidenskapelig tango

Tangodans pryder en bygning i bydelen La Boca

Tangodans pryder en bygning i bydelen La Boca

Isaks reiseopplevelse

Jeg opplevde turen som spennende, fordi det var så mye vi gjorde på turen, og fordi det var så mye jeg aldri hadde sett før, og fordi at det ikke er så mange jeg kjenner som har gjort en sånn reise. Det artigste på turen var Tree-Top Park, fordi det var så mye å gjøre, og vi fikk brukt kroppen på en morsom måte. Jeg var ikke redd selv om det var høyt oppe. En annen artig ting jeg gjorde var å være på mandarinslang oppi fjellet i Yangshuo. Mandarintrærne var dekket med plast, og sto på rekke og rad, og det var som å gå inn i en annen verden, en labyrint. Det kjipeste på turen var at jeg ikke fikk komme opp i hovedtårnet på Angkor Wat, fordi jeg var bare ti år. Man måtte være 12 år for å kunne gå dit – urettferdig. Det var kjedelig å sitte nede å vente på mamma og Kaisa da de gikk rundt og så tempelet!

Jeg syns det var greit å reise så mye med buss, tog, fly og båt. Jeg sov meg gjennom mange av de korte og lange turene, men når jeg var våken spilte jeg, hørte på musikk, eller så ut på hva som for forbi vinduet. Det ble også mye tid til å lese og gjøre skolearbeid. Vi så mange dyr, hund, katt, rotte, flaggermus, tiger, aper, krokodiller, elefant, griser, slanger, høner, fisk, blekksprut, kråkeboller, sjøpølse og edderkopper. Jeg var mest redd for edderkoppene, og brennemanet som brente meg i Thailand, men som jeg ikke så. Det gjorde skikkelig vondt, og jeg har merker på foten.

Det var veldig veldig rart å feire jul på en strand. Jeg savnet pappa, Pusi, Áhkku, farmor og alle de andre da. Heldigvis ble vi litt kjent med Emilie og Henrik, de var veldig snille, og så vi kunne si God Jul til de.

Hvis jeg skulle tilbake en plass, så ville jeg dratt til Yangshuo, fordi der var det så fint, og så var det så mye vi ikke fikk gjort på grunn av Kaisa.

Hele reisen ble ikke helt som jeg hadde trodd, for det skjedde så mye underveis som jeg ikke hadde tenkt. Det var fint, men det var deilig å komme hjem.

20140423-225255.jpg

Kaisas reiseopplevelse

Jeg synes at det var en fin tur, og jeg tenker ofte tilbake på den. Ikke alle stedene var slik jeg tenkte meg, men noen ting kunne jeg se for meg. Det var litt underlig å feire jul i Vietnam, og være så langt unna de man er glad i og ikke få noen presanger eller julemat, eller se noen vanlige juletrær. Men vi slapp å gi julegaver…
Av en eller annen grunn savnet jeg værmeldingen… Det var jo samme været hver dag. Hvis jeg skulle tilbake til et av stedene ville det vært Yangshuo, fordi det var så fint der, og de vi bodde hos var hyggelige og artige. En av de vi møtte på turen som jeg husker veldig godt var guiden vår i Hanoi, som skulle si pig (gris) også sa han bikk, og vi bare «Whaaaat????»

20140423-224203.jpg

Sum summarum

En reise på nesten 10 uker koster litt mer enn en vanlig ferie, og det baller på seg en del ekstra utgifter når en reiser til fjerne himmelstrøk.

Her er våre utlegg:

Flybilletter Tromsø-Beijing og Bangkok-Tromsø: 19100 kr
Vaksiner: 12000 kr
Visum: 5350 kr (Thailand, Vietnam, Kambodsja og inkl. to visum til Kina, pga tabbe)
Tog Beijing-Guilin: 2100 kr
Buss Guilin-Hanoi : 1200 kr
Ekstra reiseforsikring: 1400 (i tillegg til helårs forsikring)
Vietnam: fly, overnatting med frokost, 4 organiserte turer: 29000 kr
Overnattinger Kina: 4100 kr
Overnattinger Kambodsja: 2800 kr
Overnattinger Thailand: 10700 kr
Overnatting Gardermoen: 1100 kr

Tilsammen 83500 kr + lommepenger til mat og annet.

Verdens beste turkamerater

20140131-194707.jpg

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Isak og Kaisa er det beste reisefølget jeg kunne få. Hvem andre ville vært blide og positive bestandig? De så aldri mørkt på noe. Det var flere ganger vi fikk oss en overraskelse underveis, men de var fleksible, og snudde det hele til noe positivt i stedet. Vi var på mange severdigheter, som kanskje ikke alle barn og unge ville hoppet i været over, men de møtte alt med nysgjerrighet, de utforsket og de undret seg. For meg fordret det å være godt forberedt før vi dro til den kinesiske mur, den forbudte by, Sølvpagoden Fengselet Toul Sleng osv. Det var artig å oppleve ting sammen med de to, for de la merke til helt andre ting enn det jeg gjorde!

Vi måtte ofte grytidlig opp, for å rekke et tog, eller for å dra avgårde på tur. Noen ganger så tidlig som klokka halv fem om morran. De fleste vil være ørlite grann morragretten på den tida på døgnet, men ikke Isak og Kaisa, de spratt opp, klar for noe nytt og spennende.

På de lange transportetappene hadde vi alltid ting å gjøre, først og fremst skolearbeid, og når Isak og Kaisa var lei det, så hadde vi bøker å lese i, vi snakket litt engelsk sammen nå og da, og begge hadde med iPod/iphone med musikk, i tillegg til diverse dataspill og kortstokken som også kom fram når det høvde seg. Det var ingen klager, selv da vi måtte «overnatte» 7 timer på en kafe da vi tok bussen fra Guilin til Hanoi, tok Isak og Kaisa det hele med fatning (selv om ho mor nok var litt urolig for hvordan dette skulle gå). Vi hadde et par grenseoverganger hvor det ble lenge å vente for minstemann. På den aller siste grenseovergangen på tur inn til Thailand, brast det til slutt etter først en times venting på grensen i Kambodsja og så i ny kø på den Thailandska grensa. Etter 2 timer uten særlig fremdrift i glohet lokale, og med uendelig kø foran oss og folk som presset på fra alle kanter, så var det en som satte seg ned. Det hjalp på med et sukkertøy fra en kambodsjansk dame, og vi fikk Isak og Kaisa ut av køen med baggasjen mens jeg jeg fortsatte til jeg nådde skranken, og kunne rope på de to som satt og ventet.

Ellers har humøret vært på topp, selv på julaften langt fra kjente og kjære, og uten julegaver. De to trives sammen, og vi tre trives sammen! Lite misnøye, lite krangling, og mye fliring og gapskratting. Kaisa og jeg må gi oss over når Isak lager sine grimaser! Med et skikkelig gummitryne så får han til mange rare fjes. Ikke alle var forbeholdt oss. Guiden vår Vi i Mekongdeltaet elsket grimasene til Isak og lo hjertlig når han satte i gang. Andre ganger var det folk på moped som kjørte ved siden av oss som skvatt til når Isak satte opp et fjes…

Det å tilbringe så mye tid sammen var et av målene med turen. Det å ha god tid sammen. Vi rakk ikke å kjede oss på turen, til det var det for mye som skjedde. Men det er klart vi fikk snakket mye sammen. Isak og Kaisa kom på ting de hadde opplevd før! og jeg fikk servert mange små anekdoter fra de var yngre. Kaisa sa til og med til meg: «Dette er første gangen du virkelig hører etter hva jeg forteller». Det var en liten tankevekker. Hjemme kan jeg nok være litt fraværende, tenker på andre ting mens jeg samtidig skal lytte til hva Isak og Kaisa sier. På turen var jeg fullt tilstede, og håper jeg vil være mer tilstede her og nå også etter at jeg kommer hjem…

20140131-200013.jpg

Mennesker vi møtte

20140129-222203.jpg

To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.

Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.

Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…

Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.

På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…

I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!

Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.

Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.

Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.

Quote

Du innser ikke hvor fantastisk det er å reise,
før du kommer hjem og hviler hodet på din gode, gamle pute.

Vi kom hjem i går etter en LAANG reise, nesten samtidig med at sola kommer tilbake i Tromsø. Da flyet landet i Tromsø sa jeg til Isak og Kaisa :»Nå er eventyret over. Hva sier dere, skal vi starte å planlegge ett nytt i morgen?». Jeg forventet selvfølgelig et samstemt «NEI» til svar men fikk et
samstemt «JAA, vi vil til Tokyo» til svar. Så de har tydeligvis ikke fått skrekken, men når sant skal sies, så var det godt å komme til Tromsø. På flyplassen ble vi tatt i mot av Trond, vår familievenn, og han hadde også møtt opp på mandag da vi egentlig skulle komme. I går var han på flyplassen for å ta imot en tysk regissør, og OSS. Og så bar det til Strandveien, til mamma, Sissel, lille Sofie og Pusi som alle var klar for å ta i mot oss hjemme i huset.

Nå blir det et par rolige dager før vi skal i begravelsen til farmor Gerd i Stokmarknes. Vi skal få pakket ut, få kommet oss på skole og jobb, og vi har litt småartikler vi skal få skrevet ferdig til bloggen, som vi ikke har rekt underveis. Det er mest for vår egen del så vi ikke glemmer små opplevelser vi har hatt, men hyggelig om også andre vil lese det. Vi har hatt mange som har fulgt med oss på bloggen, og flere har lagt igjen kommentarer og oppmuntringer både på bloggen og facebook. Tusen takk for det, vi har hatt høytlesning av kommentarene på kveldene, og har satt pris på denne «linken» hjem til kjente og kjære.

Så for å si det sånn så har vi nå landet (med et brak, ser det ut til), og er vel hjemme! Jeg for min del tror det blir en stund til neste lange reise, men vil gjerne gjøre en ny lang reise en gang.

Borte bra men godt å komme hjem

Street view photography

image

Tittelen har jeg lånt fra tidligere kollega Andrea Taurisano, som er en habil amatørfotograf, og som har spesialisert seg på å fotografere gatelangs i byene. Råe usminkede bilder. Jeg er altså ingen ekspert, men her er mine øyeblikksbilder langs veiene i Vietnam.

Jeg elsker å sitte i bil å se ut av vinduet, spesielt når vi kjører gjennom travle gater med hus, folk og fe. På turen vår til Cat Tien nasjonalpark hadde vi egen bil med sjåfør, og jeg satt ved vinduet og så ut på alt som skjedde langs veiene. Vi brukte lang tid på å komme ut av Ho Chi Minh byen, og så kjørte vi gjennom mange landsbyer. Farten var ikke høy, maks 50 på humpete dårlige veier. Stort sett var farten lavere, og over en dårlig bru var det et skilt hvor det sto at fartsgrensen var 13 km/t!!!

For å si det sånn så var farta akkurat så lav at jeg kunne knipse bilder mens vi kjørte. Med mitt lille Sony pocketkamera innstilt på sportsfunksjonen, dvs hurtig lukkertid, og hvor alt i bildet er i fokus, så fikk jeg tatt bilder av gatelivet langs veien. Syns bildene ble ganske bra. Bare se her:

This slideshow requires JavaScript.

Snorkende mann i natten

Da dro vi avgårde på en lang, lang togtur,  2135 km sørover.  Helt uten problemer gikk det ikke. Vi kapret en drosje utenfor Cindys hus, og drosjen lempet oss av utenfor togstasjonen, feil togstasjon skulle det vise seg. Oppdaget ikke det før vi sto i billettkontrollen, og ble avfeid. Så da var det bare å traske hele den lange veien tilbake over en gangbru til drosjeholdeplassen med tunge sekker (proppet med Desigual-klær). Så bar det i full fart til Beijing West. Tok oss mer enn en time fra vi dro fra Cindy, tida begynte å bli knapp syntes jeg, men hadde heldigvis beregnet god tid.

Det gikk greit gjennom sikkerhetssjekken, og vi fant vår avgangshall, hvor det var stappfullt. For første gang på disse dagene opplevde vi mye mennesker, ellers har det vært skuffende lite folk å se. En halv time før avgang fikk vi gå ombord i toget. Kupeen vår var helt grei. Vi krysset fingrene og håpet vi skulle få være alene i kupeen, eller at det i så fall var en dame vi måtte dele kupe med – aller helst en som snakker engelsk. Vi fikk spist vår medbrakte Real turmat, vi gjorde lekser og hadde litt show i kupeen. Hele tida kom søte kinesiske damekonduktører og banket på. Av og til virket det som de ikke skulle noe, ville bare hilse på. Kanskje var vi de eneste vestlige ombord?

Vi stoppet i Zhengzhou, ingen kom ombord, og så stoppet vi i Hangkou i 10-tida på kvelden. På kom det en eldre kinesisk mann. Han skulle ha den andre overkøya. Vi prøvde å tilby han den ene nederkøya, men det ville han ikke. Var bekymret for hvordan han skulle entre overkøya for her fantes det ingen stige, men et håndtak og et «trinn» i veggen. Men kinesere er spreke folk, så han svingte seg elegant opp i køya. Vi la oss rett etterpå, og ble bysset i søvn av lydene på toget. Liker å kjøre tog, blir alltid litt døsig av bevegelsene, slingringa og duren fra toget. MEN klokka 02.04 hørtes en velkjent lyd, først forsiktig, men så økte lyden i volum, en lyd jeg alltid våkner av, og ikke får sove mer av – snorking. Å NEI, hva nå? Hvorfor organiserer de ikke folk i vogner ettersom om folk snorker eller ikke. Da vi kjøpte togbillettene måtte vi svare på alskens spørsmål, hvorfor ikke også: «Snorker du. Kryss av for JA eller NEI, eller VET IKKE». Mistenker at mange ikke vil svare JA, så derfor en VET IKKE kategori, hvor sikkert mange snorkere vil krysse av. Mener å ha hørt at på Polarinstituttet så samler de snorkerne i et telt/en vogn, og så får de som ikke snorker sove fredelig sammen. Fornuftig, spør du meg!

Klokka syv om morgenen våknet kineseren vår. Jeg fant det best å komme meg i klærne, mens han var ute i korridoren. Han kom inn senere og tilbød frokost. Det ble sprøstekte brød, kokt egg, tomater, agurk og fylte brød med kjøtt. Veldig godt, faktisk beste frokosten så langt. Utenfor hadde landskapet seg endret seg drastisk, borte var gråe storbyer, og i stedet suste grønne skoger forbi, og en og annen palme vitnet om at vi var kommet langt sør, trær med gule sitroner bekreftet førsteinntrykket. Da vi kom til stasjonen Hengyang, ble det et langt stopp, og vår kineser gikk ut på perrongen og gjorde sin morgengymnastik med tøying og bøying. Nesten et døgn etter at vi startet var vi framme i Guilin. Vi ble hentet av en mann, som kjørte oss til bestemmelsesstedet Yangshuo. Landskapet på turen var fantastisk, akkurat som jeg har sett på film, masse kalksteinsklipper som stikker opp. Et magisk landskap. Vel framme i Yangshou ble vi tatt i mot av Sam, som driver et familiedrevet gjestehus. Her skal vi bo de neste 6 dagene. Sam og familien virket kjempehyggelige, og de hadde ennydelig liten katt, en siameser med kongeblå øyne, som Isak og Kaisa la sin elsk på.

🙂 Ann k

20140124-233854.jpg