Til fjells

Dagen i dag ble en reisedag. Først bane inn til sentrum, og så leiting etter busstasjonen, som hadde flyttet på seg, så vi slett ikke fant den. Vi så så LOST ut at en amerikansk dame forbarmet seg over oss, og tok ledelsen, og fulgte oss helt frem til busstasjonen. Folk her er så utrolig hjelpsomme, men som den amerikanske dama sa, hvis ikke vil ikke turistene finne frem, – for mesteparten av skiltinga er kun på japansk…

Så ble det fire timer på buss, bytte til tog, og så taxi til Yamanouchi, som ligger oppi de japanske alper, ikke langt fra Nagano. Vi ankom et noe slitent hotell – eller Ryokan (japansk gjestehus) som ligger i en fantastisk liten fjellandsby med trange gater. Da vi gikk ut av taxien, sendte den lave sola de siste solstrålene inn den idylliske gata med flotte gamle trehus, og jeg forelsket meg totalt. På hotellet fikk vi installert oss på rommene som var i tradisjonell japansk stil, med papirskyvevegger, lave bord, og stoler uten bein, samt futon madrasser som rulles ut når vi skal legge oss. Stilig!

Vi er nå i et geotermisk område, dvs et område med vulkansk aktivitet, hvor det finnes utallige varme kilder, og hvor du kan se varm damp komme opp av bakken. Hotellet vårt hadde en egen spa-avdeling, med dusj, og et fint lite basseng med varmt vann. Fra en varm kilde. Vi fikk badekåper og sandaler, og tok alle en seanse i den varme kilden.

Etterpå var det leiting etter restaurant, og for en opplevelse å gå gatelangs her i mørket. Overalt var det koselige lykter som lyste opp den trange gata vi fulgte. I møte kom folk i yukata – en slags kimono (som så ut som så ut som badekåpe), og med tradisjonelle tresandaler på beina klikket de seg avgårde. De hadde nok vært eller var på tur til en Onsen – et varm kilde. Fantastisk artig å se. Må nevne at Isak, Kaisa og Olav hadde lånt seg slike sandaler, og klikket avgårde på ustødige bein nedover gata. Jeg var en smule engstelig for at de skulle forstue en ankel eller enda verre, -brekke et bein..

Vi fikk oss deilig mat, og feiret samtidig Kaisas 17 års dag. Det ble litt skåling, og med store løfter om spesiell bursdagsgave senere. En fin avslutning på en dag som hadde vært lang og strabasiøs. I morgen skal vi avgårde å besøke snøapene. Gleder oss vilt!

Japan next

Ut på nye eventyr!

Yes, da er vi på tur igjen til Asia, og Japan. Det er mer enn to år siden vi landet på flyplassen i Tromsø i januar, trakk inn den friske tromsølufta, og innså litt vemodig at vår store Asiatur var ved veis ende. Jeg husker at jeg i det vi landet, spurte Isak og Kaisa om de kunne tenke seg en ny tur til Asia, og fikk et rungende JA, og begge sa i kor :»Til Japan». Så nå er tida inne, billetter i boks, tur planlagt, og vi reiser fra Tromsø om morran, og er fremme i Japan 15 timer senere. Med på turen er Olav og hans mor Kirsten. Gjett at vi er spente!!!

Avreise fra Tromsø

Buenos Aires på godt og vondt

Da var vi endelig på vei til Antarktis, for å besøke pingvinenes rike med Hurtigruten Fram. Underveis stopper vi i Buenos Aires. Buenos Aires er hovedstaden i Argentina , Sør-Amerikas finanssentrum , og byen har mye å by på: spennende bydeler, flotte parker, og en trist nær forhistorie.

Etter en lang reise som startet helt nord i snøfylte Tromsø, landet vi tidlig på morgenen på den internasjonale flyplassen i solfylte Buenos Aires. Varm og fuktig luft slo mot oss da vi gikk ut av flyet og ombord i den ventende bussen. Hotellet neste, og en stund etter var det klart for rundtur med guide i storbyen på over tre millioner mennesker. Vårt første stopp var på Plaza del Mayo – Maiplassen. Et av de mest sentrale og viktigste områdene i denne søramerikanske byen. Her finnes Presidentpalasset, flere regjeringsbygninger og Nasjonalbanken. Dette er også området hvor det daglig foregår en demonstrasjon, og vi trådte rett inn i en som har pågått lenge. Argentina har en mørk historie, og var et militærdiktatur i årene 1976-1983. I disse årene mistet mange sine kjente og kjære – de forsvant bare sporløst og kom aldri mer til rette. Mødrene og slektninger har siden demonstrert hver torsdag og krever å få vite hvor det ble av deres barn – til ingen nytte. Da vi sto på plassen kom et lite tog med demonstranter, som ble møtt av klapping fra vår gruppe, som en støtte til deres savn, tårer og krav om å få vite. Et sterkt møte med mødre som fortsatt gråter!

Turen gikk videre til bydelen La Boca, det fattigste området i byen, hvor italienske immigranter i sin tid bosatte seg, og satte sitt preg på området. Deres små trehus i sterke farger har den senere tid blitt en attraksjon, og mange turister kommer hit til gatene i Caminito, for å rusle rundt og se de særpregede bygningene, bli fristet til å danse tango på gata, eller for å rusle rundt i områder hvor fotballegenden Diego Maradona trådte sine barnesko og slo seg opp i Fotballklubben Boca Juniors. En Maradona look-a-like kom bort til oss og ville bli tatt bilder av – svarte at vi ikke hadde noe cash på oss, for han var i følge kjennere bra lik originalen. Og det bildet skulle jeg gjerne hatt.

Etter La Boca dro vi mot mer fashionable områder med store parker, og flotte store bygninger, området hvor de velsituerte holder til i- området Palermo. Vi stopper ved en park med en fantastisk rosehagen, med tusenvis av vakre roser i alle slags farger, samt et vell av ulike trær. magnolia som blomstrer, og andre trær jeg ikke har sett før, og langt mindre kan navnet på.
Det slår meg at Buenos Aires er en fantastisk grønn by, med trær på begge sider av gatene og med mange parker, og bra var det, for det var godt med skygge i en stekende sol og 33 varme grader. En frossen tromsøsjel fikk sannelig varmet seg på veien til Antarktis.image.jpeg

Her traff Geir Tore en gammel helt... Selveste Diego Maradona...

Her traff Geir Tore en gammel helt… Selveste Diego Maradona…

Isaks reiseopplevelse

Jeg opplevde turen som spennende, fordi det var så mye vi gjorde på turen, og fordi det var så mye jeg aldri hadde sett før, og fordi at det ikke er så mange jeg kjenner som har gjort en sånn reise. Det artigste på turen var Tree-Top Park, fordi det var så mye å gjøre, og vi fikk brukt kroppen på en morsom måte. Jeg var ikke redd selv om det var høyt oppe. En annen artig ting jeg gjorde var å være på mandarinslang oppi fjellet i Yangshuo. Mandarintrærne var dekket med plast, og sto på rekke og rad, og det var som å gå inn i en annen verden, en labyrint. Det kjipeste på turen var at jeg ikke fikk komme opp i hovedtårnet på Angkor Wat, fordi jeg var bare ti år. Man måtte være 12 år for å kunne gå dit – urettferdig. Det var kjedelig å sitte nede å vente på mamma og Kaisa da de gikk rundt og så tempelet!

Jeg syns det var greit å reise så mye med buss, tog, fly og båt. Jeg sov meg gjennom mange av de korte og lange turene, men når jeg var våken spilte jeg, hørte på musikk, eller så ut på hva som for forbi vinduet. Det ble også mye tid til å lese og gjøre skolearbeid. Vi så mange dyr, hund, katt, rotte, flaggermus, tiger, aper, krokodiller, elefant, griser, slanger, høner, fisk, blekksprut, kråkeboller, sjøpølse og edderkopper. Jeg var mest redd for edderkoppene, og brennemanet som brente meg i Thailand, men som jeg ikke så. Det gjorde skikkelig vondt, og jeg har merker på foten.

Det var veldig veldig rart å feire jul på en strand. Jeg savnet pappa, Pusi, Áhkku, farmor og alle de andre da. Heldigvis ble vi litt kjent med Emilie og Henrik, de var veldig snille, og så vi kunne si God Jul til de.

Hvis jeg skulle tilbake en plass, så ville jeg dratt til Yangshuo, fordi der var det så fint, og så var det så mye vi ikke fikk gjort på grunn av Kaisa.

Hele reisen ble ikke helt som jeg hadde trodd, for det skjedde så mye underveis som jeg ikke hadde tenkt. Det var fint, men det var deilig å komme hjem.

20140423-225255.jpg

Kaisas reiseopplevelse

Jeg synes at det var en fin tur, og jeg tenker ofte tilbake på den. Ikke alle stedene var slik jeg tenkte meg, men noen ting kunne jeg se for meg. Det var litt underlig å feire jul i Vietnam, og være så langt unna de man er glad i og ikke få noen presanger eller julemat, eller se noen vanlige juletrær. Men vi slapp å gi julegaver…
Av en eller annen grunn savnet jeg værmeldingen… Det var jo samme været hver dag. Hvis jeg skulle tilbake til et av stedene ville det vært Yangshuo, fordi det var så fint der, og de vi bodde hos var hyggelige og artige. En av de vi møtte på turen som jeg husker veldig godt var guiden vår i Hanoi, som skulle si pig (gris) også sa han bikk, og vi bare «Whaaaat????»

20140423-224203.jpg

Tilbakeblikk

Ja, da har vi fått vært litt hjemme, og har fått summet oss. Det ble en stor overgang fra det enkle livet hvor vi levde i nuet, til å måtte forholde oss til arbeid, skole, timeplaner, regninger, treningstider, besøk, og ikke minst MIDDAGER hver dag. Nei, gi meg en meny, hvor jeg kan få velge dagens middag!

Bortskjemt på 10 uker, JA! Og det å skulle ha fokus på mange ting på en gang krever sin kvinne og mann her hjemme! Ikke rart vi koste oss underveis, vi hadde bare en ting vi skulle gjøre i løpet av dagen, så vanligvis var det ikke altfor hektisk da vi var på reisefot. Vi tok tida tilbake!

PLANLEGGING OG BOOKING
Er ellers glad for at vi hadde hele turen klar på forhånd. Alle overnattinger var booket, og flybilletter bestilt. Underveis ordnet vi bare bussturer, og korte båtturer. Ikke så fleksibelt, men så deilig å slippe å bruke en halv dag på tregt nett for å lete etter overnatting eller flybilletter. Møtte fortvilte reisende som hadde funnet ett ledig hotellrom på Koh Chang, som de måtte betale veldig dyrt for, fordi det var høysesong og fullt overalt. De hadde bare overnatting for de første tre dagene, og måtte så på leit igjen. Det slapp vi.

I dag er det også enkelt å se hva man går til på nettet, det være seg hotels.com, airbnb.com, eller andre. Her ligger det detaljerte beskrivelser, med kart, bilder og tilbakemeldinger fra gjester. Vi fikk ingen store overraskelser underveis. Det å bo på små gjestehus, pensjonater eller hjemme hos folk gir også en helt annen opplevelse, vi ble godt ivaretatt der vi bodde, og det var sosialt, og hyggelig å bli kjent med vertsskapet.

Vi dro også på flere turer med private guider og sjåfører og det var en ny opplevelse for oss. Alle guidene var hyggelige, og det gjorde at vi lærte så mye mer enn hva vi ellers ville gjort. Med egen sjåfør kunne vi stoppe der vi ønsket underveis, noe annet enn å sitte i en fullstappet buss, selv om det også hadde sin sjarm. Vi var i det hele tatt med på mange både organiserte og mer uorganiserte turer. Når vi først reiste så langt, så var det om å gjøre å få sett og gjort ting!

BY OG LAND
Vi var på farta i ni og en halv uke, det var lenge nok, kanskje kunne vi kuttet ned et par uker, men tror at det ble sånn fordi svigermor døde, og det ikke var helt det samme lenger å være på tur. Ellers var det greit å ha god tid de ulike stedene. Flere steder skulle vi gjerne vært lenger, som Yangshuo, og Sapa. Vi var lenge i storbyen Hanoi, og kunne kanskje kuttet ned, men det er lett å se i ettertid. Så lenger tid på små plasser og kortere tid i storbyer er kanskje noe vi gjør neste gang vi reiser. Det var godt med to badestopp, og kanskje kunne vi i løpet av den tida hatt flere time-out med rolige dager og badeliv. Samtidig er det ikke badelivet vi husker best, men de dagene vi var i farta og i aktivitet.

SKOLEARBEID
Vi gjorde skolearbeid underveis. Vi var godt forberedt, og hadde med oss pensum i hefter + skannede skolebøker på ipad. Vi jobbet litt i rykk og napp, og tabben var at vi bare hadde en ipad, vi skulle hatt to! Ellers passet vi på å snakke litt engelsk hver kveld om hva vi hadde sett og opplevd den dagen, og det funka bra! I det store og hele kom vi oss gjennom kjernefagene, mens enkelte fag ble nedprioritert som samfunnsfag, men som Isak og Kaisa likevel fikk med seg i rikt monn i de landene vi besøkte, bare om andre emner enn skolepensumet.

Apropos skole, så fikk vi et godt innblikk i skolesituasjonen i Kambodsja, som i dag 35 år etter Pol Pots styre fortsatt ikke er kommet seg på beina. Det er for få lærere, for få skoler og for få lærebøker. Dette tror jeg Isak og Kaisa ble opptatt av, og det berørte dem. De er etter at vi kom hjem mye mer fokusert på skolearbeid!!!

BAGASJE
Det ble mye pakking, ut og inn av ryggsekkene. Slitsomt. Neste gang vi skal avgårde, så blir det trillekoffert og ikke ryggsekk. Altfor uoversiktlig med ryggsekk, og i køer på alle grenseovergangene og på flyplassene, hadde det vært så mye enklere å hatt en koffert på hjul. Så med mindre en skal på trekking i fjellene, så er koffert å foretrekke. Vi kunne forresten spart oss for en del ting og tang vi dro på, hadde sikret oss på bauger og kanter med dingser og diverse, og sånt veier og tar plass!!!

INNKJØP OG FORSENDELSER
Vi kjøpte oss en del ting og tang og klær underveis. Ikke sånn at vi dro på shoppingsentre, men det var så mye fine håndlagde ting å kjøpe. Vi hadde også bestilt oss klær på nettet som ventet i Beijing da vi kom dit. Det ble etter hvert mye å dra på, og vi sendte tre pakker hjem i løpet av turen. Kostet ca 300 kr for å sende en pakke på 7-8 kg med sporing. Den første pakka kom til Tromsø to måneder etter at den ble sendt fra Kina. Nå venter vi bare i spenning på de to andre pakkene.

NYE MENNESKER?
Har turen forandret livet vårt? Har vi lært noe? Har vi blitt mer bevisste på forskjeller og urettferdighet i verden? Jeg tror at vi lærte mye om hva krig gjør, både direkte med mennesker, og samfunnsmessige konsekvenser. Fengslet Toul Sleng vitnet om det, og på vår tur i jungelen lærte vi om konsekvensene av kjemisk krig. Opptøyene i Bangkok viste at også i dagens Asia er det uroligheter, og at det kan ulme under overflaten. Norge blir en fredelig plett i sammenligning. Vi har også sett de store forskjellene på folk der og her, en aha-opplevelse for Isak og Kaisa. De var nok opptatt av hvor lite folk hadde, og alt vi har er overveldende i forhold til det.

Ellers hadde jeg vel håpet at vi skulle få fokus på et enklere liv, uten å skulle HA noe hele tida. Men det var så mye fint å kjøpe underveis, at vi ble konsumenter i enda større grad enn hjemme. Når det samtidig var måten å berge dagen for en eldre kvinne som ville selge et veggteppe hun hadde sydd på i mange uker, så føltes det riktig å kjøpe teppet. Og sånn opplevde vi det vel over hele fjøla. Ved å kjøpe lokalproduserte produkter så støttet vi folk der vi var. Et dilemma når vi tenker på at vi må få ned vårt forbruk…

BLOGG
Så sum summarum så er vi glade og takknemlige for at vi fikk dra på vår store reise. Den ble bra på så mange måter, mye takket være all tid vi la ned i planlegginga. En annen god ting var bloggen, en fin måte å skrible ned opplevelsene våre på, og samtidig få fortalt de hjemme om hvor vi var. Samtidig blir den i ettertid en dagbok og minnebok over opplevelsene våre. Turen innfridde forventningene, og vi er alle enige om at vi vil avgårde på tur igjen, en kortere tur, i en sommerferien, og ikke midt i skoleåret. Det er fortsatt Asia som er målet, Isak og Kaisas drøm er Japan, far vil til Thailand, og mor vil tilbake til Yangshuo. Vi får se hva det blir til 😄

20140212-201520.jpg

Sum summarum

En reise på nesten 10 uker koster litt mer enn en vanlig ferie, og det baller på seg en del ekstra utgifter når en reiser til fjerne himmelstrøk.

Her er våre utlegg:

Flybilletter Tromsø-Beijing og Bangkok-Tromsø: 19100 kr
Vaksiner: 12000 kr
Visum: 5350 kr (Thailand, Vietnam, Kambodsja og inkl. to visum til Kina, pga tabbe)
Tog Beijing-Guilin: 2100 kr
Buss Guilin-Hanoi : 1200 kr
Ekstra reiseforsikring: 1400 (i tillegg til helårs forsikring)
Vietnam: fly, overnatting med frokost, 4 organiserte turer: 29000 kr
Overnattinger Kina: 4100 kr
Overnattinger Kambodsja: 2800 kr
Overnattinger Thailand: 10700 kr
Overnatting Gardermoen: 1100 kr

Tilsammen 83500 kr + lommepenger til mat og annet.

Mennesker vi møtte

20140129-222203.jpg

To dager etter at vi kom hjem dumpet et postkort i postkassa, stemplet Yangshuo, Kina.

Vi har møtt så mange hyggelige mennesker på vår vei, folk vi har blitt kjent med, og tilbrakt mye tid med, og folk vi bare har møtt en kort stund, eller i forbifarta. Noen har vi bare fått et glimt av, men vi husker de likevel.

Kaisa og Isak har nok vært litt sjenerte, men det har ikke stoppet en del av de vi har møtt, som dama på kafeen i jungelen hvor vi spiste en frokost, to lunsjer og en middag. Hun var betatt av Isak og ville være hans mamma i Vietnam, og kom og stjal en klem eller to under hvert måltid…

Isak og Kaisa fikk en del oppmerksomhet, og mange ville bli fotografert sammen med de to. De svarte også villig vekk på spørsmål om hva de het og hvor gammel de var. Mange vi møtte i forbifarta kunne ikke engelsk, og vi kunne dessverre ikke deres språk, men man kan komme langt med smil og kroppsspråk, og ved å være åpen i møtet med folk.

På bussturer og båtturer kom vi alltid i prat med våre medpassasjerer, og på en fire timers busstur fra Hanoi til Halongbukta, satt jeg ved en hyggelig eldre mann, som var riktig så pratsom. Jeg er heller ikke tapt bak en vogn i så måte, så det ble prat i samfulle fire timer, bare avbrutt av en tissepause. Kona Sue som vi ble kjent med på båtturen senere, satt lenger fram i bussen og syntes inderlig synd på meg som måtte sitte ved siden av hennes pratsomme mann, hun var glad hun slapp…

I Yangshuo bodde vi i gjestehuset til Sam, en kinesisk mann på 28 år som sammen med sine foreldre drev gjestehuset. De hadde en ung herlig jente som jobbet som frivillig, Stephanie, som vi tilbrakte mye tid med, tur på Li-elva, tur til teplantasje, og kafetur til West street. Om kveldene satt vi i stua på gjestehuset, hun, Sam, jeg og ungene og pratet om alt mulig. Uforglemmelig! Det var Stephanie som hadde sendt postkortet som hadde funnet den lange veien hjem til oss i Strandveien. Gjett at vi ble glade! Mange steder fikk vi god kontakt med husvertinnene/husvertene der vi bodde, og mange har sendt oss e-post i ettertid for å høre hvordan det er gått med oss videre på turen. Veldig hyggelig!

Vi var på flere to- eller tre dagers lange turer med guider og sjåfører. Sjåførene kunne ikke mange ord engelsk, mens guidene snakket ustanselig. Xuan som guidet oss i Sapa var såå trivelig, og kunne så mye om området, og skjønte når krukken var full, og vi ikke kunne ta inn mer informasjon. Da holdt han kjeft, og lot oss fordøye det han hadde fortalt.

Ellers var det de mange damene i Vietnam vi møtte i forbifarta, noen bare en gang, mens andre møtte vi gjentatte ganger: damene på frisørsalongen i Hanoi, damene fra H’mongfolket i fjellene i Sapa som fotfulgte oss og ville selge vakre håndlagde tekstiler. Damene på stranda i Phu Quoc, som masserte, som solgte frukt, som solgte båtturer, og som gjerne kom og slo av en prat når det var en død-periode…og så var det nydelige Puu i Thailand som inviterte oss på bursdagsfeiring.

Jeg har alltid vært fasinert av mennesker, og ser ofte når jeg kommer hjem at der andre har tatt flotte landskapsbilder, så har jeg tatt bilder av folk. De tar jeg med meg videre i hjertet mitt, og vil minnes disse menneskene mange ganger senere. Kanskje noen av de vil følge meg resten av livet.

Fra glede til stor sorg

20140115-213927.jpg

Det er ikke langt mellom glede og sorg. Vi har hatt en fantastisk ferie, og har sluppet å bekymre oss noe særlig, annet enn når vi skal innta neste måltid. Ikke det at det var noen stor bekymring. Vi har opplevd mye, vi har kost oss, vi har flirt mye, og har kjent på at livet har vært herlig akkurat her og nå. Men livet er også skjørt. I går morres fikk vi beskjed om at Geir Tores mamma døde forleden kveld. Alt ble snudd opp ned. Det ble en dag med sorg, det å miste sin mor, farmor og svigermor slår inn, og treffer hardt. Hvordan er det å miste sin mor? Jeg vet ikke, og vil ikke vite, men det er vondt, forferdelig vondt. Som å miste en av grunnpilarene i livet ditt. Isak og Kaisa har mistet sin kjære farmor, som har vært så mye sammen med oss opp gjennom årene, hjemme hos oss i Tromsø og hjemme hos Gerd i Stokmarknes, og på turer til Stavanger, Lofoten og til Munkedal i Sverige.

Gerd var en fantastisk dame, vital, i godt humør, pratsom, og fornøyd med livet slik som jeg kjente henne. Hun var nærmere åtti år da vi ble kjent, og en sprek dame, som gikk mye, syklet på sommeren og sparket på vinteren opp og ned bakkene til sentrum i Stokmarknes. Alltid veldig gjestfri, og ei dame som fikk mye besøk og likte å dra på besøk. Hun har betydd mye for mange, og vært en viktig del av Isak og Kaisas barndom. Savnet blir stort!

Nå føler vi på at vi er langt borte hjemmefra, på øya Koh Mak i Thailand, og at vi ønsker å dra hjem så fort som mulig. Spørs bare om det lar seg gjøre i en håndvending….

Mye rart vokser i trærne

image

Ananas, mango, kumquat, appelsiner, durian, klemmentiner, kokosnøtter, melon, papaya, bananer, carambol, rambutan, pitahaya

På vår vei fikk vi se, plukke og smake mange slags frukter og grønnsaker som vi kjente til pluss en del vi ikke har sett eller hørt om før. Sør i Kina plukket vi solmodnede appelsiner, klemmentiner og en liten sitrusfrukt som skulle spises med skallet på, og som het noe sånt som kumquat. Den søte smaken sitter i skallet, og frukten dyrkes i dag i subtropiske strøk over hele verden, men stammer opprinnelig fra nettopp området vi var i. Navnet kumquat kommer fra et kantonesisk ord som betyr «gyllen appelsin» og vokser på små trær som kan bli 2-4 meter høye.

På landsbygda utenfor Hanoi så vi våre første banantrær! De skulle bli de første i en lang rekke av banantrær, som tydeligvis vokser overalt både nord og sør i Vietnam, og videre i Kambodsja. Bananene er små, og full av smak, noe annet enn den forvokste smakløse bananen vi får i fruktdisken på Rema 1000.

Sør i Vietnam på stranda på Phu Quoc, var det god tilgang på frukt. Her vandret det små, slanke, sterke og iherdige kvinner som solgte mange typer frukt. Vi ble faste kunder hos ei flott dame, som solgte oss bananer, meloner, ananas, og verdens beste frukt i tropene, nemlig mango! Mango er det beste jeg vet i varmen, søt og saftig, og slukker tørsten. Så det ble utallige mango i løpet av turen, spesielt da vi var på stranda. Isak og Kaisa var nokså skeptisk å smake på nye typer frukt, så det måtte mye overtalelse som ikke bestandig ga resultater.

Mekongdeltaet er helt utrolig frodig. Elva sørger for å føre næringsrikt slam utover åkrer i elvedeltaet, og dette er et av de to områdene i Vietnam hvor det dyrkes enorme mengder med ris. Med regntid som sørger for å fukte jorda og tilføre elver mer vann, og med et elvenettverk med mange elver og kanaler som sørger for tilførsel av vann i den tørre årstida, så dyrkes det her alt godt du kan tenke deg i tillegg til risen. I følge guiden vår kan man plante hva som helst i denne jorda, og få det til å vokse og bære frukt. På vår oppover Mekongfloden hadde vi en dag hvor vi skulle få smake frukt som dyrkes i området. Noe var veldig godt, og noe var nesten for søtt. Vi vandret langs små kanaler, og så forskjellig rare frukter som vokste på trærne, bare se: