I Kambodsja er det mange tragiske skjebner. Selv i dag, lenge etter krigen, og snart 35 år etter det grufulle regimet til Pol Pot er det mange som bærer sine arr. I gatene i Phnom Penh er det bare de fysiske skadene som er synlige, og det er mange av de som mangler en arm eller et ben, eller sitter i rullestol. Det er mer synlig og påtrengende her enn i de andre landene vi har vært i. I tillegg er det de psykiske arrene mange bærer med seg, som ikke synes utenpå. Noen sier at i enhver familie finnes det familiemedlemmer som ikke klarer å fungere ute i samfunnet, som lider av posttraumatisk stressyndrom. En annen side er også kjøp og salg av kvinner og barn, og hvor det spesielt jobbes med å få barna ut av klørne på de pedodile. Plakater rundt omkring oppfordrer til å ringe et varslingsnummer hvis man ser noe mistenkelig knyttet til utnyttelse av barn. Det er mange prostituerte i Phnom Penh, og flere har en fortid fra Røde Khmer. Her er et dikt skrevet av en prostituert kvinne, og som gjorde sterkt inntrykk.
I am a post Khmer
Rouge child
But was a slave
I was forced to work
against my choice
My body is tortured
I am full of pain
I am not a citizen
I am not a person
You see me as a virus
I am invisible
Your eyes do not see me
You hate me
You blame me
Some of you pity me
I do not want your pity
I do not want your charity
I want my rights
Not your lies and abuse
Kilde: Ingebjørgs reiseblogg
Baltos reise 