Rolig og hektisk

I dag ble dagen rolig for noen av oss. Jeg skulle til Nippori for å se etter stoffer til nye syprosjekter, og de andre skulle til Ueno Park, og til vitenmuseet. På veien dit med t-banen, fikk Kaisa akutt vondt i magen, og ble svimmel. Så hun og jeg snudde, og dro hjem igjen. Hun fikk lagt seg, og husverten vår Boto-San og kona kom med både medisin og drikke som skulle være bra. Vi hadde en avtale med Jens og kona Kaori på kvelden. Så vi møttes alle i Shibuya. Kirsten, Olav og Isak hadde hatt noen fine timer i Ueno park, men dessverre var museet stengt (som dessverre mange museer er på mandager her i Tokyo). Vi møtte Jens, Kaori og en venninne av dem, og dro på en flott restaurant og spiste en bedre middag. Veldig hyggelig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til fjells

Dagen i dag ble en reisedag. Først bane inn til sentrum, og så leiting etter busstasjonen, som hadde flyttet på seg, så vi slett ikke fant den. Vi så så LOST ut at en amerikansk dame forbarmet seg over oss, og tok ledelsen, og fulgte oss helt frem til busstasjonen. Folk her er så utrolig hjelpsomme, men som den amerikanske dama sa, hvis ikke vil ikke turistene finne frem, – for mesteparten av skiltinga er kun på japansk…

Så ble det fire timer på buss, bytte til tog, og så taxi til Yamanouchi, som ligger oppi de japanske alper, ikke langt fra Nagano. Vi ankom et noe slitent hotell – eller Ryokan (japansk gjestehus) som ligger i en fantastisk liten fjellandsby med trange gater. Da vi gikk ut av taxien, sendte den lave sola de siste solstrålene inn den idylliske gata med flotte gamle trehus, og jeg forelsket meg totalt. På hotellet fikk vi installert oss på rommene som var i tradisjonell japansk stil, med papirskyvevegger, lave bord, og stoler uten bein, samt futon madrasser som rulles ut når vi skal legge oss. Stilig!

Vi er nå i et geotermisk område, dvs et område med vulkansk aktivitet, hvor det finnes utallige varme kilder, og hvor du kan se varm damp komme opp av bakken. Hotellet vårt hadde en egen spa-avdeling, med dusj, og et fint lite basseng med varmt vann. Fra en varm kilde. Vi fikk badekåper og sandaler, og tok alle en seanse i den varme kilden.

Etterpå var det leiting etter restaurant, og for en opplevelse å gå gatelangs her i mørket. Overalt var det koselige lykter som lyste opp den trange gata vi fulgte. I møte kom folk i yukata – en slags kimono (som så ut som så ut som badekåpe), og med tradisjonelle tresandaler på beina klikket de seg avgårde. De hadde nok vært eller var på tur til en Onsen – et varm kilde. Fantastisk artig å se. Må nevne at Isak, Kaisa og Olav hadde lånt seg slike sandaler, og klikket avgårde på ustødige bein nedover gata. Jeg var en smule engstelig for at de skulle forstue en ankel eller enda verre, -brekke et bein..

Vi fikk oss deilig mat, og feiret samtidig Kaisas 17 års dag. Det ble litt skåling, og med store løfter om spesiell bursdagsgave senere. En fin avslutning på en dag som hadde vært lang og strabasiøs. I morgen skal vi avgårde å besøke snøapene. Gleder oss vilt!

Yokoso Tokyo

– Velkommen til Tokyo

Ja, så var vi i Tokyo. Flyturen gikk fort og smertefritt – tok bare 15 timer fra Tromsø. Men drømmen om å reise hit har vi båret på lenge. Mer enn to år. Det ble minimalt med søvn på flyturen. Vi kom hit kl 9.15 lokal tid, til overskyet vær og deilige 24 grader. Etter en våkenatt på flyet var det klart for en lang dag i Tokyo – byen som aldri sover, og som huser 12 millioner innbyggere. I hele området rundt Tokyo bor det så mye som 35 millioner mennesker – en maurtue! Den fasjonable byen er en trendsetter på så mange områder, og her finner en alt fra skyskrapere til eldgamle shintotempler, travle fiskeauksjonen, mega shoppingsentre, og utallige Michelin restauranter. Her kan man oppleve mye rart, og noe av det håper vi å få med oss de dagene vi er her. Vi starter vår Japanreise med et par dagers opphold i Tokyo, og avslutter med fem dager her etter å ha reist litt rundt med tog i sentrale deler av Japan.

Etter å ha funnet frem til hotellet, noe som gikk utrolig enkelt, så ble det to timer rett ut på soffan, og så avgårde på vår første date. – Middag med Jens og kona Kaori. Jens og jeg studerte historie sammen for snart en mannsalder siden, og det er mer enn 20 år siden vi møttes sist. Men det var ikke behov for å avtale noen «kjennetegn», for å finne hverandre i mylderet utenfor T-bane stasjonen Iidabashi. Spottet Jens med en gang – han var den samme som før. Vi ruslet oss gjennom travle gater til en trivelig restaurant, hvor vi måtte av med skoene, og sette de på oppbevaring. Så ble vi vist inn i et lite avlukke med plass til oss alle. Det var klart for et velsmakende japansk måltid, bestående av mer enn ti forskjellige småretter. Det både så og smakte fantastisk, og gammel teknikk med spisepinner måtte trylles frem. Teknikken var noe rusten, men det gikk bedre etterhvert, og mat og prat gikk unna. Timene fløy i hyggelig selskap, først med spising, så vandring gatelangs, og til slutt besøk på en coffeshop. En fantastisk første dag i Tokyo! Nå frister senga…

Krokodille på kroken

image

Dagens overraskelse var et stopp langs landeveien. Vi stoppet ved en rasteplass, og glem alt du vet om norske små rasteplasser langs veiene. Dette er noe helt annet. En rasteplass med flott hageanlegg, butikk, restaurant, og FINE toaletter. Slike har vi vært innom flere av. Og denne skulle vise seg å inneholde noe mer – en krokodillepark!

Vi var litt skuffet over at vi ikke fikk se noen krokodille på nært hold i Cat Tien nasjonalpark, men det var sikkert til vårt eget beste. Her derimot skulle vi få se krokodiller på MEGET nært hold. Krokodilleparken var stor, og det måtte være mange hundre krokodiller her. Det var mange innhengninger med krokodiller i ulike størrelser, alle med en dam hvor de kunne avkjøle seg. Krokodillene lå helt i ro, på kryss og tvers, og oppå hverandre. Noen med den gule kjeften åpen. De så ikke levende ut, før plutselig kjevene av en eller annen grunn klappet sammen. Au, her kan man fort miste en finger eller to. Best å holde litt avstand. De minste krokodillene var cirka en halv meter, og bare et par måneder gamle, og de største var flere meter lange. Ved en innhengning fikk Isak og Kaisa hver sin fiskestang med et kjøttstykke på. Det var tid for å mate krokodillene. Både Isak og Kaisa var skeptiske, men syns det var spennende, og det gikk ikke lenge før den ene dorske krokodillen i en lynkjapp bevegelse plutselig hadde tatt åtet til Isak, og ville ikke gi slipp. Isak fikk prøve krefter med krokodillen, og hvem som vant sier jeg ikke.

Så var det tid for lunsj, og hva sto på menyen tror du? Krokodillekjøtt, og mye annet rart. Her kunne man bestille frosk, slange og ål også. For oss var det en ferdigbestilt lunsj, så vi fikk mange småretter, en også med grillet krokodillekjøtt som smakte godt, minnet om kylling. I butikken kunne man kjøpe ulike vesker, sko og belter laget av krokodilleskinn til sikkert veldig gode priser. Hva vet jeg?

Syns nok jeg foretrakk at krokodillene hadde det slik som i nasjonalparken. Dette var oppdrett for å slakte, selge kjøtt og skinn. Og mens krokodillene ventet på å nå slaktevekta var de underholdning for forbireisende. Og nå hadde vi akkurat vært med på å støtte dette… gir en noe vond smak i munnen…

Tresnitt i Dong Ho

I dag sto vi opp kl 7 (1:00 i norge) og Isak var ikke noe glad for det. Vi skulle bli hentet og kjørt til en kunst landsby kl 8:30. Vi ordnet oss og gikk ned å spiste frokost litt etter 8 og da Isak var tom for nugatti prøvde han å smake brød med stekt egg og smør på, og han likte det😱.

Vi ble hentet litt etter 9:30 og ble først kjørt til en pagode hvor vi ble i kanskje ti min. Jeg og Isak så en søt kattunge der, men da han gikk fort mot den ble den redd og løp sin vei. Der var en gutt (sikkert på isak sin alder) som ville at mamma skulle ta bilde av han.

Vi kjørte videre til Kunstlandsbyen, der vi fikk se hvordan de lagde det der dopapiret sitt. Vi så også hvordan de lagde de tresnittene. Jeg satt meg ned og lagde en kjapp tegning som jeg spurte om de kunne lage et trykk av den, men de ville ikke, og sa at vi måtte gjøre det i Hanoi:-( da ble jeg veldig lei meg:C
Vi kjøpte en del trykk og kjørte hjemmover igjen.

På veien stoppet vi på en kjole butikk hvor mamma MÅTTE inn i. Hun sendte sjåføren avgårde, så hun hadde nok planlagt at vi skulle være der lenge, og det var vi. Sikkert en og en halv time. Da vi endelig skulle dra derfra gikk vi langs West Lake igjen, men nå på helt andre siden av den. Da jeg så utover vannet, så jeg noe lite og grønt som svømte i vannet. Jeg løp bort til vannkanten og ropte: se! Ka e det der? En SKILPADDE!!! Og det var det. En bitte liten skilpadde som ikke var større enn knyttneven min. Det så ut som om den hadde svømt langt for den kom helt fra andre sida av der vi sto. Mamma fikk filmet den, trudde vi…

Vi fant ut at det var alt for langt å gå helt til der vi hadde tenkt oss så vi så en drosje og var på vei å hoppe inn, men det ville ikke sjåføren, så vi måtte bare finne en annen drosje å kapre. Vi ble kjørt til en båt som het Tay Long 2 som var en slags flytende restaurant i west Lake. Jeg har lært meg den viktigste å kunne si på vietnamesisk: Xao pho bo som betyr stekte nudler med kjøtt:) som jeg da bestilte, og det var godt:D
Etter at vi alle hadde spist ferdig dro vi hjemover igjen og satt oss litt på benken i parken rundt vannet. Etter å ha sottet der i ti minutter dro vi videre hjem. Og mamma dro til frisøren og spa mens jeg og Isak ble på rommet å hvilte oss helt til mamma kom hjem og da måtte vi gjøre lekse:(
Hade.

 

Død mann på boks

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

Kaisa og Isak foran Ho Chi Minh mausoleet

«Når jeg er død, skal det ikke holdes noen stor begravelse, for folk skal ikke kaste bort tid og penger»

Dette skrev Ho Chi Minh i sitt politiske testamente fra 1900-tallet. Og det er nettopp det vi gjør, kaster bort tid og penger for å se en motvillig Ho Chi Minh ligge på lit de Parade i Mausoleet som ble bygget etter hans død. Stikk i mot hans vilje, ble han altså balsamert og blir stilt til skue for alle som vil se.

Det var klart for en dag med sightseeing i Hanoi, og vi startet tidlig. Allerede før vi hadde gnidd søvnene ut av øyan var guiden på døra for å hente oss. Det bar avgårde til Ho Chi Minh mausoleet først. Selv tidlig søndags morgen var trafikken hardnet til, det så ut som alle de to millionene motorsykler og mopedene i Hanoi var på farta. Ved mausoleet var det allerede lange køer, vi stilte oss i rad og rekke og ble etterhvert strippet for kamerautstyr og telefoner, i tillegg til at vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll, som ble nøye overvåket av strenge vakter. Da vi nærmet oss inngangen til mausoleet kom det til stadighet soldater i hvite uniformer masjerende. Vi måtte holde rekke, to og to på hver rad. Vel inne i mausoleet, skulle vi ikke prate, og vi måtte ikke stoppe opp. Da vi kom opp en trapp, og rundet et hjørne, kom vi inn i et rom med dempet belysning og en sarkofag. Inni lå Ho Chi Minh, tilsynelatende fredfullt, utrykket «død mann på boks» kom meg i hu. Vi passerte ærbødig, overvåket av syv soldater som så strengt på oss. Her var ikke tid og sted for Isaks ablegøyer…

Hvem var nå egentlig Ho Chi Minh, som byen Saigon ble omdøpt til etter hans død, og som ligger så ensom i det dystre mausoleet? Det sies at han var en fryktelig søt fyr, landsfaderen som også ble kalt onkel Ho. Han ble født i 1890, og reiste som ung ut i verden. Først til Frankrike, hvor han var med å stifte kommunistpartiet. Senere skulle han på 20-tallet reise rundt i Asia som kommunistisk agent. Han kom tilbake til hjemlandet i 1941, og fikk i stand Augustrevolusjonen i 1945, etter 5 års japansk okkupasjon. Han erklærte Vietnam som et selvstendig land, og ble landets første president. Frankrike ville ikke gi så lett slipp på sin tidligere koloni, noe som førte til en ni-årig krig. Fem år med fred og et delt Vietnam, men så brøt Vietnamkrigen ut for alvor. Stormaktene var på banen, Sør-vietnam støttet av USA og det kommunistiske Nord støttet av Russland. Et helvete som skulle vare fra 1960 til 1975, da Nord gikk av med seieren. Onkel Ho skulle ikke få oppleve et gjenforent Vietnam, han døde i 1969, da de amerikanske styrkene i vietnam var på det mest tallrike.

Etter mausoleet bar det videre til presidentpalasset, hvor onkel ho hadde hatt sitt virke som president. Et flott område med park, dam og stilige franske bygninger, bygd i kolonitida. Under Vietnamkrigen ble Hanoi til stadighet bombet av amerikanske B52 fly, i 1972 falt bombene så tett som et teppe. Men dette området ble spart. Tilfeldig eller flaks? Onkel Ho hadde sikret seg på to måter, ved å lage bunkers langt ned i bakken ved sitt enkle hus på stylter, hvor han foretrakk å bo, og ved å plassere amerikanske fanger, piloter i fengsel rett ved siden av. Av frykt for at amerikanerene skulle bombe sine egne ble området spart.

Så bar det videre til etnografisk museum. Med sine mer enn 50 minoriteter presentert, var dette et flott museum, med både innendørs utstillinger, og utendørs bygninger, samt et vanndukketeater. Vel verdt å se.

I mellomtida var vi blitt veldig sultne (til og med Isak). Så det var kjærkomment med lunsj, og hvilken lunsj. I en restaurant i nærheten var det reservert bord til oss, med fire retters lunsj. Stedet var tydeligvis en kjent plass, og på veggen så vi bilder av både Bill Clinton og Dronning Margrete av Danmark som hadde besøkt restauranten. Så her burde det være duket for et herlig måltid, noe det ble med både, suppe, vårruller, stekt and, ris, tofu, grønnsaker og tropisk frukt til dessert. Men vi hadde knapt fått svelget frukten før guiden vår stresset inn og mente vi måtte videre. Og så vi som bare bruker å gjøre en ting om dagen. Dette ble jo litt i overkant for oss slendrianer…

Litteraturtempelet var neste post på programmet, og dette er regnet som første universitetet i Vietnam. Akkurat i dag strømmet det på med uteksaminerte studenter som skulle foreviges med blomster, ballonger, mens de poserte foran templer, dammer, sammen med klassekamerater osv. De unge jentene var nydelige i sine elegante ao-dai antrekk, en tradisjonell lang tunika, med posete bukser til. De var lekkert sminket, og gikk på skyhøye hæler, som etter en stund ble for mye for en utrent fot, og da tok de av skoene, og gikk barbeint i stedet.

Ferdig med litteraturtempelet så bar det avgårde med cyclo – sykkeldrosje inn i de smale gatene i gamlebyen. Sjarmerende del av byen, men hadde likt bedre å gått rundt her. Mye fint å se og kjøpe, så vi kommer sikkert tilbake en av dagene.

Så var dagen snart omme, bare vanndukketeateret gjensto. Vi fikk en uforglemmelig forestilling med vakker musikk og sang, samt et dukketeater som foregikk uti vannet, med dukkemestere som sto med vann opp til livet, skjult bak et sceneteppe, hvor de styrte sine dukker. Det var mange effekter, som både røyk og fyrverkeri, til inspirasjon til vårt eget lokale dukketeater på jobb, som dann og vann blir oppført på årsfesten, når vi har noe på sjefene våre…