Spøkelser – uhu

Den forlatte byen Pyramiden på Svalbard fikk fram et gufs av uhygge hos meg da jeg vandret gjennom øde gater hvor tida hadde stått stille i 15 år. Inni husene vitnet bilder, klær, brev, kopper og kar om en by som ble forlatt i all hast.

Under monumentet står en kullvogn med det siste kullet som ble tatt ut i Pyramiden.

Det nærmer seg avreise, bare en måned igjen til vi legger avsted på den store reisen. I mellomtida fikk jeg meg en tur til Svalbard med jobben. Benyttet anledninga til å dra en tur til Pyramiden, som av National Geographic er ranket til en av verden mest spennende spøkelsesbyer. Hit har jeg lenge ønsket å dra.

Pyramiden ligger i Billefjorden, en forgreining til den store Isfjorden som nesten deler øya Spitsbergen på tvers. En ganske drøy båttur unna Longyearbyen, med spektakulære Nordenskiøldbreen midt i mot på andre siden av fjorden. En nedlagt russisk gruveby midt i Arktis, en gruveby som en gang hadde alt.

Kilde: Toposvalbard, Norsk Polarinstitutt
Kilde: Toposvalbard, Norsk Polarinstitutt

Her var Kulturhus med kino og bibliotek. Her var idrettshall og fotballbane, en egen svømmehall, og ishockeybane. Russerne var sportsinteresserte, mange av gruvearbeiderne hadde vært tidligere idrettsfolk, og i Pyramiden var nesten 90% av byens beboere aktive i idrett. Her var ulike verksteder, museum og et hotell. Her var helikopterlandingsplass, og her var det mange ulike husdyr, som hest, høner, gris, kyr, katter og hunder. Byen produserte 9 millioner kull årlig, og produserte mye av maten selv, 110 000 egg, og i underkant av 6000 tonn grønnsaker i året i tillegg til store mengder med kjøtt. Ikke småtterier i et samfunn på 78 grader nord.

Det å vandre mellom store kommunistiske boligblokker, og diverse mindre bygg som en gang inneholdt radiostasjon, brannstasjon, sykehus og gruvebad, og det å vandre forbi en forlatt lekeplass hvor det en gang har lekt mange barn får meg til å lure på hvordan livet var her langt mot nord i det iskalde Arktis. Langt fra kjente og kjære, – i et fremmed land, og hvor polarnatten med sitt mørke varer i månedsvis.

På mange måter tror jeg det var et godt liv her i denne russiske gruvebyen. Infrastrukturen tyder jo på at de hadde alt som var nødvendig i tillegg til det som piffer opp det hele, som kino, bibliotek og muligheter for et aktivt liv etter jobben. Dette var også et samfunn hvor gruvearbeiderne fikk bo med sine familier, og hvor det var tilrettelagt for å ha barn. En barnehage og et tomt skolebygg vitner om det. Byen ble forlatt i 1998. Ikke lenge siden, men likevel er det lite vi vet om hvordan livet fortonte seg her. Det er få vitnesbyrd tilgjengelig på annet enn russisk.

Siste året har det vært litt oppussingsvirksomhet her, et tyvetalls personer har vært i sving, og hotell Tulipan har holdt åpent. Nå har de fleste dratt, kun tre igjen som skal være her over vinteren. Hvordan blir det mon tro? Ikke noe for en byberte som er redd sin egen skygge og livredd for at bamsen skal komme vandrende inn fra tundraen. De forlatte bygningene trigger fantasien nå som jeg vandrer rundt her i dagslys, hvordan hadde ikke det vært når det blir bekmørkt? Uhu! Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre egnet plass for å spille inn skrekkfilm, hvor en gjeng turister blir overlatt til seg sjøl i et forlatt hotell, utenfor i mørtna vandrer sultne isbjørner, mens en iskald vind uler mellom de tomme bygningene. Den ene turisten etter den andre blir på grufullt vis tatt av dage. Grøss og gru!!!

Apropos død og elendighet, her finnes det to kommunale kirkegårder, en for byboere som har dødd i gruveulykke eller av andre årsaker. Og under et solsikke-monument finnes det her noe så sært som en kattekirkegård. Noen har vært glade i sine kjæledyr og har begravet de som seg hør og bør når de døde.

Tilbake til hva som skjedde i 1998, da byen ble forlatt. Det var ikke noe dramatikk i det, kullet var slutt, ikke nok forekomster til at det lenger var drivverdig. Inntrykket etter å ha vært inni Kulturhuset, kantina og hotellet er at byen ble forlatt i all hast. Man skulle tro ting ble pakket vekk, og ryddet unna. Heldigvis ikke. Mye mer spennende å gå rundt og se møbler som står igjen her og der, barnetegninger på veggene, kjoler som henger på en kleshenger. Sort-hvitt bilder som ligger strødd utover et bord i et halvmørkt rom. Det hele litt spøkelsesaktig. Det ble meg forresten fortalt at en episode av den sjette sansen ble spilt inn her. Ikke mitt favorittprogram, men kanskje gjør jeg et unntak og får sett denne episoden…

Det var vemodig å snu ryggen til for å dra ned til kaia, vemodig å ta farvel med et fasinerende sted som ligger så vakkert til under Pyramidefjellet som har gitt byen sitt navn. Et ønske om å komme tilbake og kunne bli noen dager, utforske byen, bo her, og suge til meg atmosfæren som fortsatt ligger over stedet. I’ll be back!

Kilder:
Cruisehåndbok fra Norsk Polarinstitutt
Persistent memories. Pyramiden – a Soviet mining town in the high Arctic. Skrevet av : Elin Andreassen, Hein B. Bjerck og Bjørnar Olsen.

This slideshow requires JavaScript.

Advertisements

5 Comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s