Båttur ut i bølgan blå

Vi har nær sagt hatt landligge siden vi kom til øya Phu Quoc. Var nok noe sliten etter å ha vært lenge på farta, så det var deilig å bare ligge på stranda. Og hvilken strand, lys fin sand, palmer og liggestoler, og ikke mer en akkurat passe med folk. Og en strand som var vestvendt, slik at vi så sola gå ned i havet om ettermiddagen. Og havet, med temperaturer som må være temmelig høye, ikke så mye som kokepunktet selvfølgelig, men varmere enn noe annet vann jeg har opplevd til sjøs! LYKKE! (Foruten de tidligere nevnte mosquitoene)

Men hvor lenge kan ho mor ligge i ro på en strand? Ganske lenge skulle det vise seg, 9 dager på magen, på ryggen og i stabilt sideleie er lenge spør du meg, så det begynte å rykke i om ikke akkurat dansefoten, så i hvertfall i foten. På tide å komme seg på beina igjen. Så vi dro avgårde på båttur, solgt til oss av en vakker ung vietnamesisk kvinne på stranda, som shanghaiet turister til disse båtturene. Må bare nevne at det er mange kvinner som tråler strendene her; for å selge frukt, for å massere, og som nevnt for å shanghaie folk til ulike turer. Disse kvinnene er godt kledd i varmen, ja de er dekket fra topp til tå, langbukse, flere lag med gensere, strømper, hansker, hatt, og noen har tilogmed munnbind. Og grunnen? Jo, de vil ikke bli brune, for i Vietnam (som i mange andre tilsvarende land) er det status å være hvit. Det er ikke enkelt, vi som er hvite vil bli brun, og de som er brune vil bli hvit.

Vel, videre til båtturen. Vi ble skysset av gårde med minibuss om morran, og første stopp var selvfølgelig en perlefarm (mer om det senere). Turen var selvfølgelig veldig rimelig, 240 kr for oss tre, 8 timers tur, og inkludert lunsj, så da måtte vi regne med noen stopp underveis hvor de ville selge til turistene. Helt greit.

Turen gikk videre til sørøya, hvor vi gikk ombord i en badebåt, som underveis utover til småøyene enda lenger sør, stoppet ved et hus på flåte, hvor de kjøpte inn alskens sjømat til lunsjen. Så var det fiskestopp, og så kom vi fram til stedet hvor vi skulle ut å snorkle. Alle som kjenner meg vet at jeg er mer komfortabel på fjellet enn nær vann, og det å hive seg ut på dypt vann fra en badebåt er den store skrekken for meg. Isak og Kaisa er som fisken i vannet, begge snorkler, dykker, og svømmer, og de er nær sagt mer under enn over vann. Jeg er mer som en havhest, svømmer sakte, sakte, med hodet høyt hevet. Hater å få vann i øynene, og har enda svømminga på skolen i friskt minne, som jeg alltid gruet meg til. Så altså ikke det beste utgangspunktet for snorkling. Nå savnet jeg virkelig Geir Tore, han som alltid er ute å svømmer og leker med ungene, mens jeg får ligge under en parasoll og lese bok. Som alenemamma på tur går ikke det. Jeg hadde i grunnen tenkt at Isak og Kaisa skulle få gjøre dette uten meg, men nei! Det var flere båter som la seg til her, relativt store båter, og så var det frislipp av svømmende turister som skulle inn mot land for å snorklet og se fisk. Det var et stykke å svømme, og det syns jeg ikke de kunne gjøre alene. Heldigvis fikk vi tilbud om redningsvester, noe de fleste slo til på, og også vi. Reddet av gonggongen spør du meg, bedre rustet til en lang svømmetur. Så uti bar det, og vi svømte oss forbi tre båter, og nærmet oss land med koraller og fisk. Isak og Kaisa var helt i hundre, syns det her var alle tiders, og jeg syns heller ikke det var så værst, faktisk ganske gøy etterhvert, selv om jeg ikke snorklet, – et sted går grensen! Men i et svakt øyeblikk har jeg nå lovt Isak at jeg skal prøve å snorkle i løpet av denne turen. Tenker jeg utsetter det til vi kommer til Thailand…

Vi var lenge uti, og så huiet guiden på oss fra båten, og da var det bare å slå retrett. Vi kom oss ombord, og det var klart for lunsj. Lunsj med kråkeboller, fisk, reker, blekksprut og annet godt (og også sånt som ikke var så godt) fra havet. Vi spiste oss gode og mette, og vips var vi framme ved en ny øy med turkist vann. Kaisa ville ikke uti, men Isak var klar for en ny runde med snorkling. Ho mor kunne godt tenke seg å sitte i en fluktstol på dekk og lese, men pliktene kallet. Vi to kom oss uti, og svømte innover mot land. Vannet var myyye kaldere, og Isak plagdes med en av svømmeføttene som stadig løsnet. Vi ble ikke lenge før vi ville tilbake til båten, men nå var det blitt høye bølger som kom mot oss. Isak var kjapp, og med sine svømmeføtter fikk han skikkelige fraspark, men det gikk heller tregt med meg. Syns jeg svømte og svømte, og ikke kom meg særlig nærmere. Ble sliten, men måtte bare ta tida til hjelp. Så kom jeg meg endelig bort til båten og fikk kreket meg opp stigen, og lempet en trøtt kropp ombord.

På turen tilbake til fastlandet var det to som ble trøtte, Isak og Kaisa sovnet begge av på akterdekket, og fikk seg en halvtime på øyet før vi kom i land. Jeg holdt på å duppe av, men en spennende krim holdt meg sånn noenlunde våken. På bilturen tilbake dro vi innom Coconut-fengsel og så dro vi til Bai Sao Beach med sin finkornete hvite sand, kåret til å være en av de fineste strendene på Phu Quoc. Sum, summarum en innholdsrik dag som slo oss helt ut!