Sofasyndromet

Vi har fått mange tilbakemeldinger på våre reiseplaner. Jeg er jo ikke den som planlegger en slik reise i all hemmelighet. Nei, nei, ikke meg. Allerede før jeg nesten visste det sjøl var mine nærmeste klar over at noe var i emning. Og utover i planlegginga, involverte jeg familie, venner, kolleger og naboer, og til og med katta- når ingen andre var i nærheten. Men ikke dumt,  har fått mange gode tips. Mange venner og kolleger har vært i de landene vi skal til, og har kommet med tips, og lånt meg reiselitteratur. Nabogutten Markus er den som har fortalt mye fra Beijing, og hadde mange tips på hvordan vi skal unngå å bli lurt.

Tilbakemeldinger og reaksjoner har bare vært positive, med et par unntak i aller nærmeste familie. Men med mine overtalelsesevner kommer de to til Thailand og møter oss i Januar. Mange syns jeg er dristig som gjør det, og tenker selvfølgelig på alt som kan gå galt. Og det gjør jeg og. Av og til har jeg mange worst-case scenarier i hodet mitt, og det er skremmende, så skremmende at jeg tenker WTF, hvorfor gjør du dette??? Hvorfor ikke bare bli hjemme og ha det trygt og godt i sofaen? Men det er nettopp det. Den sofaen har fått gjennomgå alt for lenge. Jeg er 44 år, og kjenner på at det er en hel verden jeg har lyst å oppdage. Ikke det at jeg drømmer om å være noe oppdagelsesreisende, først på en eller annen pol, eller ferdes en plass ingen andre har satt sine bein. Nei,ikke denne dama! Er mer behagelig (ikke bedagelig) anlagt, og ferdes gjerne der noe andre har vært før, slik at det i hvertfall er en overnattingsplass å oppdrive, og gjerne en kafe.

Tilbake til sofaen som jeg jo er veldig glad i. Det er vel sånn med meg at hverdagene går litt i ett, og får anonymt passere. Det kan gå noen dager mellom hver gang jeg gjør noen sprell, noe som bryter hverdagen, og som jeg vil huske senere. På tide å gjøre et stort sprell som jeg og ungene vil huske resten av livet. Sofaen får klare seg uten meg en stund.