Bok: Nord-Korea. Ni år på flukt fra Helvete

«I nesten en uke var jeg alene i den lille iskalde leiligheten vår i Eundeok, landsbyen der jeg er født, som ligger i Nord-Korea. Foreldrene mine hadde solgt alle møblene våre for å skaffe penger til mat. Det eneste som sto igjen, var salongbordet  og et skap. Gulvbelegget var også borte, og jeg sov rett på betongen, på en seng av gamle klær som var lagt oppå hverandre. På de nakne veggene hang det bare to innrammede bilder ved siden av hverandre. Den ene var av vår «evige president», Kim Il-Sung, og det andre var av general Kim Jong-il, etterfølgeren hans. Begge to stirret på meg. Men å selge disse portrettene ville ha vært å begå en stor synd. Det var en synd som ble straffet med døden.

Slik starter boka til Eunsum Kim, som er en bok om hennes år på flukt fra Nord-Korea. Bare 11 år gammel skriver hun sitt testamente, sikker på at hun vil sulte i hjel, alene i en iskald leilighet. Hun hadde hun fått føle et diktatorisk regime på kroppen. Hungersnøden som herjet, faren som døde av sult. Mora som hadde solgt nesten alt de hadde, og som lot sin 11 år gamle datter være alene i mange dager i et desperat forsøk på å få tak i noe å spise – hva som helst som kunne døyve den gnagende sulten. En fortelling om et barn som fort nok må bli voksen, som opplever ting vi aldri ville ønske våre barn skulle oppleve. En fortelling om et av verdens mest lukkede regimer – Nord-Korea, som er verre enn jeg kunne forestille meg.

For tida går det på litteratur fra Asia, og boka til Eusum Kim skrek til meg fra bokhylla i bokhandelen da jeg var på tur til London tidligere i høst. På et par dager var den lest, klarte nesten ikke legge den fra meg, til tross for at London lokket utenfor hotellvinduet. Så boka anbefales på det sterkeste, og blir med på reisen vår. Lesestoff for Kaisa. 

Så intervju med Eunsum Kim i dag på Skavlan, og jeg ble så sterkt rørt av det hun fortalte. Kanskje det at jeg hadde lest boka gjorde det, ikke vet jeg. Men her er det snakk om å være en sterk ung kvinne som har gjennomgått mye og som enda står på beina. Jeg beundrer sånne mennesker!