Om å reise ut i verden

image

Jeg har gjort noen tanker om hvorfor jeg vil ut å reise, og om hvorfor jeg vil at Isak og Kaisa skal være med.

Jeg reiste alene i India i -97 en reise hvor ingenting var klart lagt opp på forhånd. Jeg visste at jeg ville til Kashmir, og det var det. Jeg ville reise alene. Jeg hadde lyst å gjøre ting på egen hånd, lyst å klare meg sjøl, lyst å være i eget selskap en stund. Det var den store testen. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne klare meg alene ute i verden. Dette var andre turen min til India på kort tid.

Da jeg kom til Delhi, skulle jeg bli hentet på flyplassen av noen kjenninger. De dukket aldri opp. Så fant ut at jeg måtte komme meg til Delhi på egen hånd. Jeg ville ikke ta drosje, for da ville jeg sannsynligvis bli lurt, så satset på bussen. Da jeg 10 timer tidligere byttet fly i København på tur til India, så jeg ei lang ung jente med mørk blondt hår. Tenkte at hun blir jeg kjent med. Jeg så henne flere ganger ombord på flyet. Da jeg nå sto i Delhi, og funderte på hvilken buss jeg skulle ta, så kom jenta bort til meg, og lurte på om jeg var kjent i Delhi. Hun het Lot, og var fra Belgia, mange år yngre enn meg. Vi tok bussen sammen til byen. Hun var i samme situasjon som meg, ferdig med et forhold og ville legge det bak seg. Vi fant tonen. Lot overnattet med meg hos mine kjenninger, og vi fartet litt rundt i Delhi før våre veier skiltes. Vi avtalte å møtes igjen i Kashmir, og hun reiste til Himachal Pradesh, mens jeg dro til Kashmir.

Bodde på husbåt der, hadde fine dager, ble kjent med stadig nye folk som tok inn på husbåten. Dro på trekking opp i fjellene, sammen med et ektepar fra Australia, og to jenter fra New Zealand og England. Var på småturer i og rundt Srinagar. Møtte folk som hadde kjent Hans Christian Osterø to år tidligere, og som ble tatt til gissel av geriljaen, som krevde å få frigitt fanger. Kravet ble ikke innfridd og Hans Christian måtte bøte med livet. Forferdelig å tenke på. Innså at jeg sto midt oppi en heftig konflikt mellom India og Pakistan, i et muslimsk område oversvømt av indiske soldater, med stadige trefninger. Det var ikke lenger portforbud om kveldene, men situasjonen var likevel spent. Det var stadig vekk stengte butikker på grunn av streik. Streik på grunn av at noen kashmirere var ført vekk eller drept av indiske soldater. Byen var til dels bombet. Midt oppi dette ble jeg ikke redd, hvorfor? Dumdristig? Blåøyd og naiv? Vel kanskje alt det, men prøvde å passe på meg sjøl, var nøye på å komme meg tilbake til husbåten før det ble mørkt. Overnattet borte da jeg ikke rakk det. Det var vel ikke helt ungdommelig overmot, for helt ung var jeg ikke. Men det var en spenning med å være der. Jeg ble opptatt av den politiske situasjonen, ville vite mer, spurte de lokale jeg hadde god kontakt med. Kanskje er jeg ikke typen som bekymrer meg så alt for mye, men har en filosofi om at skjebnen styrer. Og det som er ment å skje, det skjer. Jeg bruker å tenke at det er en grunn til at jeg er akkurat her, og opplever akkurat dette. Det er noe jeg skal lære av det.

Vi var mange reisende fra hele verden som møttes på husbåten, et godt fellesskap. En dag kom Lot til Srinagar. Hadde tenkt på henne flere ganger, og lurt på om hun ville komme. Det var ikke vanlig med mobiltelefon den gang, liten dekning i India, så vi hadde ingen måte å kommunisere på, men Lot kom og fant meg. Hun bodde på en annen husbåt, sammen med en dansk gutt, Jonas. De to var blitt kjent underveis. Og vi tre dro avgårde. Vi ville krysse Himalaya-fjellkjeden, for å nå det buddistiske området Ladakh oppi fjellene. Dette var tidlig i Juni. Fjellpasset Zoji La hadde ikke åpnet for busstrafikk enda etter vinteren. Den første kolonnen med militærkjøretøy gjorde seg klar for å dra, og vi ville være med. Vi fikk haik med en av militærbilene. En gammel oransje overdådig dekorert lastebil med et lite alter foran i vinduet. Sjåføren var en mindre hyggelig kar, med et skummelt gjennomtrengende blikk.

Turen tok noe sånt som 40 timer, og er den heftigste kjøreturen jeg har vært med på. Opp det første fjellpasset var veiene gjørmete, og vi ble trekt opp av en slags militær slepebil. Vi brukte nærmere en time på en 2-3 km strekning. Vi passerte 4-5 meter høye snøskavler. Vi måtte stoppe for et leireras som sperret veien, og sjåføren i lastebilen antastet Lot da vi skulle ta en blund om natta. Jonas måtte fyre seg skikkelig opp og true sjåføren for å få han på andre tanker. Resten av turen ble svært lite hyggelig, og i tillegg overvettes skummel da vi skulle ned «the death wheel» en fjellside med 22 hårnålssvinger. Nedi dalen så vi flere vrak av biler som ikke hadde klart svingene. Vi kom oss vel fram til Leh ut på kvelden. Og hadde flere uker med eventyr foran oss.

Det jeg prøver å fortelle er at det å reise er en utfordring, det er noe som er uforutsigbart. Det skjer ting hele tida som du ikke har kontroll over. Det dukker stadig opp uventa ting. Du må forholde deg til nye folk, du får nye venner. Du blir glad, du blir redd, du blir skremt til tider, og du må takle sitasjonen du står oppi. Du beveger deg i ukjent terreng, men på den måten lærer du deg sjøl bedre å kjenne, du utvikler deg, du lærer nye ting. Noen av de mest minneverdige opplevelsene har jeg fra reiser. Avbrekk fra hverdagen, hvor jeg kjenner på at jeg lever.

I dyrenes verden forlater ungene redet, og må klare seg på egen hånd. I menneskeverden kutter vi ikke navlestrengen så lett. Kanskje går vi for langt i å hjelpe frem podene våre, og har vanskelig for å slippe taket. Jeg fikk en frihetsfølelse da jeg reiste alene i India, og en enorm selvstendighetsfølelse. Denne gangen reiser jeg ikke alene, men med de to som betyr mest for meg her i verden. Sammen skal vi oppleve mye. Vi skal på en tur som både de og jeg vil ha glede av lenge.

Vi har snakket om hva vi skal gjøre. Det blir litt å gi og ta, men i det store og det hele så vil vi mye det samme. Vi vil lære mye om fire nye land, og om en fremmed del av verden. Ukjent terreng for oss alle. Vi har forberedt oss, og lest bøker fra områdene på forhånd, men det å lese om andres erfaringer blir ikke det samme, det vil alltid være deres opplevelser. Nå reiser vi ut og gjør våre egne oppdagelser, og skaper vår egen sannhet.

Det å reise er å gjøre et hopp i livserfaringer. Kanskje vil vi stille spørsmål til hvordan vi lever hjemme i Norge. Vi har det jo bra på alle måter, trygt, godt, vi har alt vi trenger, men tror at andre som har mindre enn oss også har mye å lære oss. En reise er også en kilde til å vekke interesse for nye ting, og jeg håper at Isak og Kaisa vil få lyst å dra på nye reiser, med erfaringer i bagasjen som gjør dem rustet til å klare seg på egen hånd.

Flere bilder fra reisene i India på Facebook

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s