Gøy på øy – Miyajima

Så skal vi til en fredelig øy, for å roe ned et par timer før vi reiser til Tokyo i ettermiddag. Miyajima er en av Japans tre største attraksjoner, og befinner seg et stenkast fra Hiroshima, -trodde vi. Vi så at tida kunne bli knapp, og tok drosje til ferga for å spare tid på å bruke toget. Trodde jo nettopp at det ikke var langt unna. I etterkant innser jeg at jeg alltid har optimistiske avstandsberegninger, optimistiske tidsberegninger, og når noen sier det koster 13000, så hører jeg 3000 for det passer inn i mitt bildet av at det er rett borti vegen her… Turen til ferga over til den idylliske øya ble flere ganger lengre (og dyrere) enn beregnet. Ergerlig!!! Men det hører med en eller to sånne bommerter på en reise. I hvertfall på de turene jeg arrangerer!

Nok om det. Vi kom oss dit vi skulle, litt mer fattig enn da vi dro, og med litt mindre tid på øya enn beregnet, men vi fikk med oss den fantastiske Torii-porten, –Itsukushima-jinja som står på pæler ute i vannet og rager 17 meter. Hele anlegget her står på UNESCO’s verdensarvliste, og var tidligere et sted vanlige folk ikke kunne komme til. Vi fikk vandret langs stranda, og fikk klappet tamme sika-hjort. De var i det hele tatt ganske pågående, og var tydelig på leit etter mat. Kirsten hadde på seg en hvit linbukse, og en av dyrene prøvde å ta et jafs av buksa, uten å lykkes. Men i et uoppmerksomt øyeblikk fikk en liten yndig hjort tak i kartet Kirsten sto med, og tok en bit av det. Til slutt fikk vi også en stille stund på Senjokaku paviljongen, før vi så Five Story Pagoda, og dro med farga over til fastlandet igjen.det ble hektisk, men i det fine været var det flott vi fikk dratt dit.

Så bar det avgårde med Shinkansen til Tokyo, fem timer på lyntoget som har en topphastighet med 320km i timen. Det gikk superfort. I Tokyo skulle vi til området Suginami-ku, som ligger litt perifert til, og vi måtte ta tre ulike baner for å komme dit. På Eifukucho stasjon ble vi møtt av Boto-san, en eldre hyggelig mann som vi skulle leie en flott leilighet hos, gjennom Airbnb. Det var godt å komme frem, og til den leiligheten. Stor, lys, stilig, og med delt hage med hovedhuset hvor Boto-san bor i. Frukt, snacks, og brus var satt frem. Herlig!

Uff det været

Opp i otta er aldri gøy, og i tillegg var værgudene helt mot oss i dag. Vi hadde gledet oss til den alpine rute, som er en tur langs fjellkjeden Tateyama, med Mount Tateyama som høyeste fjell på 3015 m.o.h. Turen starter i Ogizawa, og foregår med ulik transport fra punkt til punkt; buss, taubane, tog, til fots, og med fjellheis, samt at vi måtte gå over en stor demning.

Allerede i går skulle vi skjønt tegninga, da det bød på litt motstand da vi skulle ordne transport til startpunktet for den alpine rute. Jeg trodde at det var en svipptur unna, dvs en times tid med buss eller tog, med den gang ei. Hvis vi startet med tog klokka 6.14 om morran, byttet tog i Nagano, med en times stopp, så ville vi starte på den alpine rute kl 11. En time etter fristen for baggasjeinnlevering. For vi ville ikke dra med oss koffertene på fjellturen, når det var mulighet for å levere baggasje ved startpunkt, og få den utlevert ved sluttpunkt. SÅ for å rekke det, måtte vi ta tog til Nagano, og så drosje videre. Den søte hotelleieren på Nozaru, ringte rundt og dealet med drosjeselskapene i Nagano, til vi fikk en supergod pris, – bare 600 kr mer enn
togbillettene ville ha kostet. Fordelt på fem blir det en god pris for en og en halv times drosjetur.

Så med alt klart for denne dagen, og med vekkeklokka stilt på 5.30, våknet vi grytidlig og kunne konstatere at det regnet. Skjit altså, og så denne dagen da vi ønsket oss godt vær. Vi kom oss avgårde, og halvsov på togturen, ble møtt av drosjesjåføren i Nagano, og fikk levert koffertene inn, og var klar for den alpine rute før ti. Første etappe var med buss, og så taubane oppover og oppover. Da var vi kommet til den store demninga -Kurobe. Her skulle vi gå over demninga til neste buss. Vi så det var blitt et forrykende vær med regnvær som smalt i bakken, og rikosjetterte oppover, og det blåste voldsomt. Vi hadde alle regnjakker, og paraplyer, men sto litt under tak og ba om godt vær. Bønnene ble ikke hørt, så vi måtte bare kaste oss ut i det. Vi var
forberedt på iskald vind da vi kom ut, men nei, 15 grader og fønvind møtte oss i døra. Det var jo deilig! Litt våt kan man jo bli med sånne temperaturer. Vi kom oss over demninga, men resultatet ble to vrengte paraplyer, og en litt skuffet Isak som minutter tidligere hadde vært så kry av sin nye paraply.

Da vi kom så langt opp det var mulig å komme (ikke til toppen), på 2450meter, var ikke utsikten mye å skrive hjem om. Det regnet og var tett tåke, og med sikt på 15 meter var det ikke mye vi så. Det var nesten litt gøy. Vi fra Nord-Norge vet jo at været rår vi ikke med, så her måtte vi gjøre det beste ut av situasjonen. Isak fant ut at en soldansen måtte være tingen, så vi fikk se uroppføring av soldansen. Etter en sånn oppvisning er vi alle overbevist om at sola snart kommer tilbake!

Veien ned på andre sida tok sin tid, og utsikten som i klarvær er overveldende, var ikke mye å skryte av. Så på ettermiddagen dro vi vår kos med retning mot Kyoto og Nara. Den lille byen Nara skal være vår base de neste dagene, og vi er alle spente på hvordan husværet som vi leier gjennom Airbnb vil være.