Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

Barnas fredsmonument

It's raining cats and dogs

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Hilsen fra President Barack Obama

Skolesituasjonen i Kambodsja

Kaisa skrev om skolesituasjonen i Kambodsja i forbindelse med en engelsk innlevering på skolen. Tror både hun og og Isak ble sterkt berørt av det de lærte om barn og skolegang i Kambodsja. Det at vi også bodde på et gjestehus hvor overskuddet gikk til å drive skole gjorde at dette ble veldig nært for oss.

School situation in Cambodia

The school situation in Cambodia is not good.
There is a whole generation in Cambodia that didn’t go to school, and a lot of people are analphabets, they can not read or write. But what is the reason to this? Why haven’t people gone to school?

In the 1960s Cambodia was the country with some of the best education level in Asia, and all the children went to school, both primary and secondary school. And many also went to high school after secondary school. But in 1975 Red Khmer came to the power. They wanted Cambodia to be the biggest rice producer in the world. They forced the people in Phnom Penh and other cities to leave their homes and walk out to the countryside to work as farmers. They left the cities in ruins, and killed all the people with high education, teachers, engineers, state employees, etc. They emptied the schools or used them as prison and they destroyed all the schoolbooks. And they killed everyone they suspected for being against their rule. Pol Pot was the leader of the Red Khmer organization. Red Khmer ruled Cambodia until Vietnam invaded Phnom Penh in 1979. When Red Khmer’s rule was over, there was only 300 teachers left in Cambodia, and almost 1.7 million people had died because of the brutal rule of Red Khmer.

And today almost 40 years later, there is still not enough schools or teachers in Cambodia. It takes a long time to build up an education system with school buildings, educated teachers and school books. In Cambodia they had to start from scratch in 1979.

Soknai, a tuktuk driver in Siem Reap told us that he was born in 1975 and couldn’t go to school as a child. When he grew up he had hard work and he went to evening class in the evening. He had been working as a guide a while, but started working as a tuktuk driver, because then he got better paid. His highest wish is that his six year old son will get an education and get them out of poverty.

Lots of children sell postcards, cakes, fruit and souvenirs to tourists, and can’t go to school. Most Cambodians have low income jobs, as tuktuk drivers or working in a cafe or sell food, souvenirs, and other things for tourists. Some people are even beggars.

You Kinh House in Phnom Penh, where we stayed for three days, is a guesthouse that runs a school for children for both poor and rich families. It is a private school and income from the guesthouse is used to support poor families. There is also a kindergarten. Seametrey children’s village offers a full education and day care to children aged 1-6 years. Since September 2007, Seametrey children’s village has expanded to include a Khmer-English primary section. The school wants to give Khmer children a good education. Today, Seametrey has 91 children from 8 months to 23 years old, and more than half come from poor families. The students come from different backgrounds and parents pay what they can afford. All over Cambodia there is private schools run by private people and organizations that wish to help.

Kaisa

Det er mange hjelpeorganisasjoner som driver skoler i Kambodsja, mange også på privat initiativ. Mens vi var i Phnom Penh fikk vi invitasjon via en kjenning i Canada til å være med på utdeling av ordbøker til en skole på landsbygda, hvor det var samlet inn penger til bøkene i Canada. Dessverre skulle vi videre dagen etter, og fikk det ikke til å klaffe slik at vi kunne være med på utdelingen. Er lei for det! Og må si at vi skulle ønske vi kunne gjøre noe for å hjelpe til for at flere barn skal få gå på skole. På Seametrey Children’s village er det mulig å støtte skolen økonomisk, og de er også i gang med innsamling av midler til å bygge en ny skole på landsbygda. Se mer på http://www.seametreycambodia.org

Dansende kvinner

image

Dansen vår er nasjonens sjel. Uten den stanser Kambodsja.
PRINSESSE BOPHA DEVI

Når vi nå vandrer rundt i tempelruinene i Angkor Wat, ser vi mange dansende kvinner hogd ut i steinrelieffer som dekorerer templene. Apsaraene var halvt guddommelige og halvt menneskelige nymfevesener og de ar avbildet mange steder i tempelbyen dansende på rekke og rad.

Dansende kvinner har i mer enn tusen år vært et fast innslag i khmerrikets kongehus. I nyerer tid har Prinsesse Bopha Devi vært en foregangskvinne for å fremme dansen i Kambodsja. Hun er selv ballettdanser, og har kjempet for dansens kår. Selv i eksil under Pol Pots regime, dro hun til flykningeleirer med kambodsjanske flyktninger utenfor Kambodsja, og startet opp danse- og ballettgrupper for barn.

Hennes iherdige innsats har fått resultater, blant annet har Kambodsja i dag en kongelige ballett, som for noen år siden besøkte Norge!!! Videre har Kambodsjas spesielle dans som oppsto for mer enn tusen år tilbake, blitt utropt til å være en del av verdens kulturarv av UNESCO – FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur. Den dagen vi kom til You Khin House i Phnom Penh, var det en gruppe jenter i 10-12 årsalderen som danset i galleriet. De hadde en streng instruktør som tydeligvis var deres trener. Vi sto litt og så på, men jentene enset ikke oss. De gikk helt opp i dansen, som var nettopp denne særegne kambodsjanske dansen.

I dag dro vi på Apsara Theatre nettopp for å oppleve mer kambodsjansk dans. Det var en forestilling som presenterte apsarisk ballett, og mer tradisjonelle danser som forteller historier fra landsbygda eller om kampen mellom guder og demoner. Danserne bruker hendene i ulike posisjoner til å symbolisere ulike koder, som blomster, frukt og annet. Musikere spilte på tradisjonelle instrumenter som Samphor og sralai, mens de sang. Hele 40 dansere, sangere og musikere var i aksjon, og det var en fantastisk forestilling.

Film: The flowers of war

Bilde

Varmer opp med kinesiske bøker og filmer for tida. For andre gang har jeg sett filmen The flowers of war, som er en gripende film fra den japanske invasjonen i Kina i 1937. En rå historie som er brutalt filmet, men også med vakre scener. Anbefales sterkt!

Kort sammendrag: In 1937 China, during the second Sino-Japanese war, a mortician, John (Christian Bale) arrives at a Catholic church in Nanjing to prepare a priest for burial. Upon arrival he finds himself the lone adult among a group of convent girl students and prostitutes from a nearby brothel. When he finds himself in the unwanted position of protector of both groups from the horrors of the invading Japanese army, he discovers the meaning of sacrifice and honor.