suvenirer | Baltos reise

Hva er en katana, og hvem har en katana?

Det må dere finne ut. Vel, nå har det seg sånn, at disse ungdommene som ellers styrer unna det meste av butikker (spesielt klesbutikker), vil innom alle suvenirbutikker på vår vei. Artig det, mye å se, men det tar TIIIIID, og for en utålmodig mamma, så er det en tålmodighetsprøve. Så i dag skulle de få gå i suvenirbutikk så det holdt; Kyoto Handicraft Center, med syv etasjer. Der skulle de få shoppe til de droppet! Og det gjorde vi alle. Det var så mye fint, alt fra kimonoer, til keramikk, steintøy, glass, lakkvarer, smykker, tekstiler, kunsttrykk og katana, som sto øverst på Isaks ønskeliste. Den blinket mot oss, elegant, med flott mønster gravert i bladet, og med en utrolig stilig slire med ornamenter. Isak så den og det var kjærlighet ved første blikk. Som tilbehør måtte han kjøpe jika tabu, -ninjasko. Vi andre fant også mye fint, keramikkkrus, silkekimono, japanske dukker, ninjasokker, matboks i flere etasjer, og yukata- en slags slåbrok.

Vi dro derfra med flere fulle poser. Veldig upraktisk når neste stopp var Fushimi Inari tempelet, hvor vi skulle gå opp et lite fjell (eller kanskje heller en ås). Men alt er så tilrettelagt i Japan. På hver eneste togstasjon er det oppbevaringsbokser, hvor vi kan stue unna pikk-pakk før vi legger i vei til en severdighet.

Vi kom nesten litt sent, dagen var på hell. Sola sto lavt, og sendte gyldne stråler som traff tempelet. Veldig vakkert! I tempelområdet var det flere flotte røde bygninger, og det som gjorde mest inntrykk var å gå inn i «gaten» av torii-porter. Porter av runde tømmerstokker, malt sorte og røde som sto så tett at de dannet en tunnel. På vei innover så vi bare en rød tunnel, men da vi snudde oss og så andre veien, så vi ulike japanske tegn på hver stolpe. Vi gikk gjennom «tunnelen» til vi kom ut i en skog, og vi gikk oppover og oppover. Da vi snudde skimtet vi en knallrød sol mellom trærne. Det var tid for solnedgang, som kun varer noen få øyeblikk på disse breddegrader. Før vi fikk sukk for på oss var sola borte og det begynte å mørkne. Vi snudde, gikk tilbake, og knallsultne som vi var ble vi sjanghaiet inn på en liten bar (fordi alle andre spisesteder var helligdags-stengt). Vi fikk servert grillet snacks, små, små porsjoner, men så utrolig godt, at vi bare måtte bestille mer og mer og mer, til bartenderens store glede og frustrasjon. Plutselig fikk han det forferdelig travelt med både grilling og servering. Etterpå fulgte han oss ut på gata og takket for at vi kom innom. Kanskje hadde vi reddet kveldens omsetning?

Til slutt; hvem har en katana? Sett fra Kaisas synspunkt?

…. Svaret er Isak, og hva er en katana? Et ninjasverd….

Shopping

Samurai kostyme

Fushimi Inari Tempelområdet

Torii-portene

Isak med sin katana, -ninjasverd

Det var godt å sette foten på land etter å ha vært så lenge ombord på Hurtigruten, selv om vi hadde mange landstigninger i Antarktis. To uker ombord gikk fort, og det var vemodig å ta farvel med de som jobbet ombord; med Ekspedisjonsteamet, som har tatt oss med på landstigninger, med filippinske Anna som serverte oss frokost, lunsj og middag med et stort smil, og en morsom replikk på lur, og med hotellsjef Aksel som med sin lune væremåte alltid hadde en god tone med både Passasjerer og sine ansatte. Siste kvelden ombord ble det et flott show som de ansatte ombord sto for. Det var dansing, og karaoke, som endte med at også passasjerene hev seg med i underholdninga. Stor ståhei vmed andre ord.

Vi ankom Ushuaia, som er porten til Antarktis, og forlot skipet i havna her. I Ushuaia ser vi pingvinutsmykninger overalt, og det selges suvenirbutikkene bugner over av pingvinsuvenirer. I tillegg til å være en havneby for transport til og fra Antarktis, er det verdens sydligste by. Byen har vokst kolossalt siden 1970-tallet, siden byen ble en avgiftsfri sone, og tiltrakk industri fra hele verden. Før det var Ushuaia en liten plass med et stort fengsel. Hit ble fanger forvist.

Byen er hyggelig å rusle rundt i. Den er ikke stor, med en hovedgate, og en slags strandpromenade. Husene ser litt slitne ut, men mange av de eldre husene er som små smykker med sine sterke farger og fine utskjærte detaljer. På alle gateskilt står lengde- eller breddegrader angitt, så du ikke skal være i tvil om din posisjon. I hovedgata finner vi mange små restauranter, og puber, og vi ramlet inn på en fotballpub, og bestilte oss en pizza etter all overdådig god mat ombord på hurtigruten. Det var Perfekt.

Vi fikk oss også en busstur i området nordøst for Ushuaia, nærmere bestemt til Escondido Lake. Området besto av høye snøkledde fjelltopper, og daler med eviggrønne trær. Vi passerte flere skianlegg, og dette er om vinteren et vintersportssted for folk med penger fra Sør-Amerika. Et fint område for friluftsaktiviteter både om sommeren og vinteren.