Sykkeltur i Tokyo

I dag sto sykkeltur på planen. Vi dro av sted til Tachikawa som ligger i utkanten av Tokyo. Der skulle vi møte Takako, kona til en japansk kollega. Vi møttes på stasjonen, og fikk lånt oss sykler (gratis på enkelte togstasjoner), og syklet avgårde. Det var stekende hett, men sykkeltur i varmen kan anbefales, og vi fikk sett mye fra sykkelsetet. Vi hadde flere stopp, ved en liten topp hvor det sto et alter. Vi så en gammel tradisjonell japansk bygning som hadde tilhørt en storbonde. Veldig elegant!!! Og vi stoppet ved et tempel. Underveis ble det også ispause, og lunsj.

Så bar det til det Japanske Polarinstituttet. De hadde et eget museum, med utstilling som viste japansk aktivitet i polare områder, både i Arktis og Antarktis. Etterpå var det hjem til Takako og familien på middag. Barna Ray og Maki kom hjem, det var artig å se de igjen, og et par venninner av Takako kom også, så vi ble riktig så mange til middag. Og hvilken middag, den ene deilige retten etter den andre ble tryllet frem. Det var så hyggelig at tida løp fra oss, og plutselig var det blitt sent på kveld, og vi måtte tenke på hjemveien. Vi dro derfra med godt humør, full mage, og med nye bekjentskaper i bagasjen.

Foran tradisjonell japansk bygning

Foran tradisjonell japansk bygning

På tur opp til hellig sted

På tur opp til hellig sted

Isak ber en stille bønn

Isak ber en stille bønn

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Godt med drikke i varmen

Godt med drikke i varmen

Det japanske Polarinstituttet

Det japanske Polarinstituttet

Deilig mat

Deilig mat

Vertinne Takako i midten

Vertinne Takako i midten

Sykkeltur i Yangshuo

Vi sov lenge i dag. Frokosten klokka ni rakk vi ikke, vi tuslet ned klokka tolv, og hadde da medbrakt mat til frokost. Fikk likevel stekt egg. Så dro vi på sykkeltur. Det var overskyet, og ca 18 grader tipper jeg. Vi syklet i verdens vakreste landskap. Flatt og fint å sykle ut på landet, omkranset av de karakteristiske fjellene. Vi passerte mye rart, åkrer, palmer, mandarintrær, gamle damer som solgte blomsterkranser, og gamle damer bærende på store kurver fylt med trevirke, og mye rart på både to og fire hjul passerte oss. Utrolig hvordan mopedene er innrettet for å få plass til barn, hund, og bestemor, samt sjåfør. Etter en stund begynte det å regne, og vi stoppet ved en liten kafe drevet av mor og sønn. Vi forstyrret tydeligvis midt i et spennende TV-program , en slags kinesisk, sci-fi ninja actionfilm. De var ikke glad for besøk, og vi fikk til nød noe som lignet Cola og appelsinjuice. Lyden på TV’en var på full guffe, så mistenker at en eller begge to var tunghørte. Vi drakk nå vår liksom-cola og juice, og dro videre straks det lettet, uten at de to foran TV’en viste tegn på at de registrerte vår sorti. Det har forresten slått meg at det er få barn å se, noe jeg fikk bekreftet av husverten vår Sam. Kina har lenge praktisert ettbarns-politikk for å ha kontroll med befolkningsveksten. Problemet er nå at det blir født for få barn. Foreldrene blir ivaretatt av barna når de blir gamle. Her finnes ikke pensjonsordninger som i Norge, og det er derfor en stor belastning for det eneste barnet å sørge for sine gamle foreldre når de ikke lenger er i stand til å tjene penger sjøl. Frykten for befolkningsnedgang, og en økende andel eldre har ført til at det nå er lov å få to barn. Men mange velger å la det være.
image

Vi syklet inn til en liten landsby med mye byggevirksomhet. Overalt sto halvferdige musteinsbygg med bambusstilaser utenfor. De bygger i høyden her, gjerne 4-5 etasjer høyt. Igjen begynte det å regne, og vi snudde og stoppet ved et busskur (tror vi det var), hvor vi sang noen sanger mens vi ventet på at regnet skulle gi seg. Så syklet vi strake veien tilbake. Det så ut som det var mer regnvær på vei, så vi fant det best å komme oss hjem. Vel tilbake på rommet følte ikke Kaisa seg bra, vondt i halsen og frostrier, en forkjølelse i emning. Så det var bare å få prekevert henne under dyna, med skjerf rundt haksen. Isak og jeg tok turen inn til byen. Det hadde startet å regne igjen.

Yangshuo er en by med ca 300.000 innbyggere, dvs. i Kina regnes ikke det som en by, mer som en landsby. Det bruker å være mye turister her i sesongen, men vi er utenom sesong, så i dag har vi bare sett to vestlige turister. Byen ser i utgangspunktet liten og intim ut, men det er bare fordi kalkklippene skjuler resten av byen. Vi så det da vi vandret på leting etter west-street som er hovedpulsåren i byen, med butikker, restauranter og gateselgere. Her er også sjansene større for å finne spiseplasser med engelsk meny. I går gikk vi ikke så langt, men dumpet innom en spiseplass i nærheten av der vi bor, som ikke hadde noen engelsk meny. Den pratsomme servitøren kunne ikke et ord engelsk, men lot ikke det hindre henne i å forklare hele menyen på kinesisk til oss. Vi ble enige om beef, men klarte ikke å bli enige om tilbehøret, for jeg visste ikke hva verken nudler eller ris var på kinesisk. Så det endte med at hun tok meg med ut på kjøkkenet og jeg kunne peke på hva vi ville ha: ris, poteter, sopp, løk og chili i tillegg til biff-kjøtt. Det ble et nydelig måltid, men alt for mye. Vi er småspiste vi tre, og tenker på at Geir Tore skulle vært og spist i lag med oss. Da hadde det ikke blitt noe til overs. I dag fant Isak og jeg en nuddelrestaurant, hvor vi spiste hver vår bolle med nuddelsuppe og dumplings, i tillegg til at vi fikk med oss en posjon til Kaisa. Alt til den nette sum av 62 yuan (samme i norske kroner). Vi har vært i hardtrening med å lære å håndtere spisepinner, og i dag gikk det relativt greit. Vi spiste nuddelsuppe med spisepinner, og det var bare de på nærmeste bordet som så på oss! Tidligere har vi opplevd at alle gjester +servitører har fulgt interessert med når vi spiste. Veldig vanskelig da å få i seg noe særlig med spisepinner!!!!

Satser på at Kaisa er bedre i morgen, og at regnværet gir seg. Hvis ikke er det kanskje duket for en dag i grotte. Vi får se an formen til Kaisa,