Gøy på øy – Miyajima

Så skal vi til en fredelig øy, for å roe ned et par timer før vi reiser til Tokyo i ettermiddag. Miyajima er en av Japans tre største attraksjoner, og befinner seg et stenkast fra Hiroshima, -trodde vi. Vi så at tida kunne bli knapp, og tok drosje til ferga for å spare tid på å bruke toget. Trodde jo nettopp at det ikke var langt unna. I etterkant innser jeg at jeg alltid har optimistiske avstandsberegninger, optimistiske tidsberegninger, og når noen sier det koster 13000, så hører jeg 3000 for det passer inn i mitt bildet av at det er rett borti vegen her… Turen til ferga over til den idylliske øya ble flere ganger lengre (og dyrere) enn beregnet. Ergerlig!!! Men det hører med en eller to sånne bommerter på en reise. I hvertfall på de turene jeg arrangerer!

Nok om det. Vi kom oss dit vi skulle, litt mer fattig enn da vi dro, og med litt mindre tid på øya enn beregnet, men vi fikk med oss den fantastiske Torii-porten, –Itsukushima-jinja som står på pæler ute i vannet og rager 17 meter. Hele anlegget her står på UNESCO’s verdensarvliste, og var tidligere et sted vanlige folk ikke kunne komme til. Vi fikk vandret langs stranda, og fikk klappet tamme sika-hjort. De var i det hele tatt ganske pågående, og var tydelig på leit etter mat. Kirsten hadde på seg en hvit linbukse, og en av dyrene prøvde å ta et jafs av buksa, uten å lykkes. Men i et uoppmerksomt øyeblikk fikk en liten yndig hjort tak i kartet Kirsten sto med, og tok en bit av det. Til slutt fikk vi også en stille stund på Senjokaku paviljongen, før vi så Five Story Pagoda, og dro med farga over til fastlandet igjen.det ble hektisk, men i det fine været var det flott vi fikk dratt dit.

Så bar det avgårde med Shinkansen til Tokyo, fem timer på lyntoget som har en topphastighet med 320km i timen. Det gikk superfort. I Tokyo skulle vi til området Suginami-ku, som ligger litt perifert til, og vi måtte ta tre ulike baner for å komme dit. På Eifukucho stasjon ble vi møtt av Boto-san, en eldre hyggelig mann som vi skulle leie en flott leilighet hos, gjennom Airbnb. Det var godt å komme frem, og til den leiligheten. Stor, lys, stilig, og med delt hage med hovedhuset hvor Boto-san bor i. Frukt, snacks, og brus var satt frem. Herlig!

Tigre delta

I dag startet dagen med en tur til Tigre delta, et enormt elvedelta 35 km nord for Buenos Aires. Hit kommer de rike fra Buenos Aires for å slappe av. Vi ikke fullt så rike kommer hit for å se hvordan de rike har det. Vi dro tidlig avgårde med buss gjennom Buenos Aires. Vår guide Christine ba oss lukke øynene da vi kjørte gjennom slummen av små hus, rasket sammen av murstein og andre materialer de har hatt for hånda. Her bor de gratis, og det bygges i høyden. Husene ser spinkle og falleferdige ut, i motsetning til husene vi skulle få se da vi nærmet oss deltaet.

Etter en times kjøring med en snakkesalig og flirefull guide var vi framme i byen Tigre, navnet kommer av de store kattedyrene som en gang holdt til her – jaguaren. Europeerne som først kom hit hadde ikke navn på dyret, med skjønte det ikke var løver de så, for kattedyrene hadde ingen løvemanke. Da måtte det vel være tigrer som holdt til her, og dermed fikk området navnet Tigre, selv om det i denne delen av verden heller ikke finnes tigere.

Vi gikk ombord i en lang smal kanalbåt, og startet vår rundtur i det store elvedeltaet, som var et nettverk av kanaler mellom mange øyer. Først bar det gjennom byområder, som ble avløst av mer landlige områder. Det ble frodig og grønn vegetasjon. Elva slynget seg brungrønn avgårde. Fargen skyldes jernet og avleiringer fra de mindre elvene som strømmer ut i deltaet. Her finnes en rekke arter av fisk, og slanger. Jeg hoppet i stolen da jeg hørte guiden Christine legge ut om slangene, men roet meg da hun sa de var som anacondaer, ikke giftige, men bare kveler sitt bytte. Phu, det var beroligende… Apropos grønt og frodig. Dette er et av de frodigste områdene i Argentina, og her kan dyrkes nær sagt hva som helst. En tidligere argentinsk president som hadde hus her, påsto at man kunne bare stikke spaserstokken sin i jorda, og noen uker senere var den blitt et lite tre.

På elva var det mye trafikk, andre kanalbåter, større fraktebåter, robåter, kanoer og kajakker. For oss så det vel hasardiøst ut å padle kajakk her, i kjølvannet av de raske speedbåtene hvor ungdommer eller vel så ofte middelaldrende menn, gasset på med bortetter kanalene og som etterlot seg store bølger. Mer utfordrende enn å padle på flatt hav i Antarktis mellom isflak og isfjell…

Vi ble fortalt at dette var et populært rekreasjonsområde for de velstående argentinerne fra Buenos Aires. Jeg hadde nok sett for meg store mektige bygninger med vakre hager, men mine forventninger stemte ikke helt med virkeligheten. Vakre hager, -ja, men store bygninger, nei! Det var et og annet stort herskapelig bygg, men for det meste var det små hus nærmest på stylter, eller med en underetasje som om nødvendig kunne stå i vann. For selv om dette deltaet ikke gikk ut i sjøen, men ut i den store elva Rio de la Plata, så var det tidevann her med saltvann på bunnen (tyngre enn ferskvann), og ferskvann på toppen. Til tider kunne springflo forårsake oversvømmelse. Husene minner litt om våre hytter, som miniatyrhus, men flotte og forseggjorte, gjerne med hagemøbler foran, en grill, og alle med egen brygge som stikker ut i elva. Det så veldig idyllisk ut. Her kunne jeg tenkt meg noen late dager. Butikker så vi ikke, men plutselig dukket en båt med alle slags varer, et flytende supermarked. Vi møtte også en båttaxi og en ferge, som hadde faste holdeplasser langs kanalene.

Vel tilbake i bussen dro vi raskeste vei tilbake til Buenos Aires. Dette var siste dagen for flere av våre medreisende, og turen startet tidlig slik at de som skulle med flyet på ettermiddagen ville rekke Tigre Delta først. Det ble mange farvel som skulle tas på hotellet. Vi var blitt kjent med mange trivelige og artige folk fra mange land. Adresser og telefonnumre ble utvekslet, og så vinket vi hade! Geir Tore og jeg skulle bli en dag ekstra.

Hallo fra Koh Chang

image
Da var vi jo i Thailand! Tenk på det… Her er det jo fint, ingen høye murgjerder med piggtråd rundt husene (som i Kambodsja og Vietnam) og det er (litt) mye renere her.

Vi bor på elefantøya Koh Chang og her er det masse kule gekkoer som lager ekorn lyder og roper navnet sitt, altså den roper Gekko. Når vi skulle gå til byen gikk vi forbi noen strømledninger hvor det hang noen kjempestore edderkopper som Isak er livredd for. Vi bruker å spise frokost hos Puu som er en veldig hyggelig dame som eier en PADI dykkerbutikk og en knøttliten kafé. Hun er også veldig god i engelsk og har en britisk mann (da er det kanskje ikke så rart) og en sønn som heter Harry. I morgen skal vi på bursdagsfesten deres.

Vi har jo også vært i treetop park i dag og det var veldig artig. Som mamma har skrevet ble jo ikke hun med på den andre runden, men den var faktisk morsommere. Det var mer å skli bortover på wiren enn å klatre. Men det var mye høyere oppe enn den første løypa. Han fyren sa at den var mye lengre (riktig) og tyngre (feil). Det var en plass at jeg satt meg fast, jeg skulle sykle over til et annet tre, så satt jeg meg fast i sykkelstyret😞

Nå har jeg også fått litt fart i å lese den boka om nord-korea av Eunsun Kim, jeg har til og med tegnet henne slik hun ser ut på bilde på forsiden av boka. Det er forresten masse fine hunder her også😄. En kom løpende ned trappa fra resepsjonen for å få kos hos meg og Isak da vi kom hjem etter å ha spist middag og vært i byen.

Skumle maneter 😟🐙

image

Nå er vi kommet til en øy som heter Phu Quoc. Det første vi gjorde når vi kom til bungalowen var å gå ned til stranden. Vi skal bli på Phu Quoc i tolv dager, kansje seksten dager. Neste dag når vi dro ned på stranden så vi mange ekle maneter 😨. Fordi det er så STYGGE maneter soler vi oss bare. Den tredje dagen var det også mange STYGGE og en av dem var ganske stor. Jeg så en rar manet som så ut som den hadde noen hjerner istede for tråder, EKELT. Når det begynte å bli mørkt dro vi for å spise middag. Når vi skulle tilbake til bungalowen begynte det å pøs regne, så vi ble sjikkelig våt.

Hilsen Isak

Halongbukta hadde mer å by på

image
Vet at en tur med hurtigruta langs norskekysten er ubeskrivelig vakker hvis været er sånn noenlunde. Men å cruise rundt i Halongbukta er heller ikke å forakte. Det ble mange wow-faktorer, og til stadighet måtte kameraet opp av veska. Nå angret jeg bittert på at speilrefleksen ble igjen hjemme. Men mitt lille Sony kompaktkamera gjorde en god jobb, og med manuelle innstillinger ble til og med solnedgangen foreviget med et OK resultat.

Første dagen i Halongbukta hadde vi dis og sol, og dag nr to startet disig, og veldig tidlig for min del. Klokka 06.30 var det samling på soldekket for de som ville starte dagen med en økt Tai Chi, en asiatisk form for trening med rolige bevegelser og mye uttøyninger. Vi var ikke akkurat så mange som møtte opp til denne morgeneksersisen, men noen trøtte tryner hadde funnet veien. Bartenderen fra kvelden før hadde nå transformert seg til Tai Chi instruktør i hvit treningsdrakt. Han sto foran oss, og vi skulle gjøre etter han det han gjorde. Rart at han beholdt maska, for gjengen på dekk var ikke mye stilfulle der vi prøvde å holde balansen på en fot og samtidig veksle med å strekke ut armene mot høyre og venstre. Men det gjorde godt for både kropp og sjel å få trent og tøyd ut med panoramautsikt til sukkertoppklippene, og frokosten rett etter smakte fortreffelig.

Så var det klart for en utflukt. Vi ble loset over i en mindre båt. På med redningsvestene, og så avgårde mot en flytende liten landsby. Landsbyen besto av store flåter bundet sammen, med kafe, båtutleie, kajakkutleie, oppdrettsanlegg for fisk og skjell og bolighus for de som drev det hele. Vi fikk valget mellom kajakk eller å bli rodd inn gjennom en hule og inn i et uthulet klippeøy. Feig som vi var valgte vi siste alternativet. Det skal sies at denne dama er sjøsterk, noe jeg har bevist gjennom flere turer ombord på forskningsskipet Lance i storm og uvær uten å bli sjøsyk, men særlig svømmedyktig er jeg ikke, og jeg liker meg ikke på små båter, og en kajakk er jo da en ekstremt liten og farlig båt spør du meg!!! Hadde det vært opp til ungene så hadde det nok blitt kajakk, og jeg lovte de høytidelig at vi i Thailand skal ut å padle kajakk når sjøen er blikkstille…

Ja, så bar det da innover mot klippeøya mot en bred, men lav hule, i robåt. Da vi var inni hulen var det så lavt at vi kunne ta i det knudrete taket over oss. Det ble litt mørkere, og så så vi lyset på andre sida, og rodde ut i en innsjø fullstendig omringet av fjell. Veldig flott. Vi var selvfølgelig ikke alene, men hvorfor ikke dele på godene?Hadde jeg villet være alene på en øy, så hadde jeg ikke reist til Asia, men en avsidesliggende øy på Finnmarkskysten. Jeg syns det er hyggelig med folk, og er fortsatt skuffet over at vi ikke har sett folk helt sammenstimlet på denne Asiaturen vår.

Klippene rundt var steile, noen var helt uten vegetasjon og gikk rett opp. Her så vi apekatter som klatret i klippene, og etterhvert så vi aper i trærne rundt også . Artig å se. Det var voksne apekatter, og små unger. De svingte seg mellom trærne som vokste i de bratte klippene, og de klatret i de bare klippene. De kranglet i tretoppene, så hele trærne ristet, og de kom ned til oss ved båten for å tigge om bananer. Vi fikk sett de på nært hold. Og jeg kan love at apekatter er bra underholdning for både store og små, kunne gjerne vært her hele dagen og sett på disse underlige skapningene.

Da vi kom ut fra øya, og til den flytende landsbyen, tittet sola frem, og resten av dagen var vi velsignet med sol som skinte gjennom disen. Vi har i det hele tatt hatt mye bra vær så langt, to dager med regn i Yangshuo, og et par dager overskyet, og resten har vært solskinnsdager. Da skal man ikke klage! Resten av turen tilbrakte vi på dekk på båten vår, Kaisa tegnet, mens Isak spratt litt rundt slik han pleier. Vi gjorde lekser, og spilte kort, og hadde enda et fantastisk måltid med utallige småretter, før det var dags å gå planken for å komme seg i land igjen. Turen vår i Halongbukta var over.