Jul 8 2016

Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Jul 4 2016

Dådyr på menyen

Dagen startet sent, ekstremt sent. Våknet ikke før tolv, og fikk ikke spist frokost før to… Vi er i Nara, en liten by ca en times tid fra Kyoto. Nara har tidligere vært hovedstaden i Japan, før Kyoto ble det, etterfulgt av Tokyo.

Nara er en hyggelig by med i underkant av 400000 innbyggere, og med en lang hovedgate med utallige små spennende butikker. Et shopping-eldorado for Isak, Kaisa og Olav. Her fant de ninjasverd, ninjasko, paraplyer, skrivesaker, vifter, kimonoer. Også vi voksne så mye fint, keramikk, vesker, sko, og suvenirer da vi vandret gatelangs. I enden av gata kom vi til parken som er kjent for flere flotte templer, og sine tamme dådyr. Det tok bare et øyeblikk før vi hadde lokalisert det første dådyret, og fikk lokket det til oss. Selv om det jo egentlig var de som lokket oss til parken i utgangspunktet. Det ble en fin rolig dag uten noe særlig mer enn dådyr på menyen, og det var i grunnen nok i varmen. Termometeret bikket over 30 grader, – nok til å slå knockout på en nordboer…

Kaisa i nærkontakt med Bambi

Olav og Kirsten foran Five story Pagoda,

Hovedgata på kvelden

Sykkelen er mye brukt her

Love is in the air

Første møte med dådyr

Feb 11 2016

Buenos Aires på godt og vondt

Da var vi endelig på vei til Antarktis, for å besøke pingvinenes rike med Hurtigruten Fram. Underveis stopper vi i Buenos Aires. Buenos Aires er hovedstaden i Argentina , Sør-Amerikas finanssentrum , og byen har mye å by på: spennende bydeler, flotte parker, og en trist nær forhistorie.

Etter en lang reise som startet helt nord i snøfylte Tromsø, landet vi tidlig på morgenen på den internasjonale flyplassen i solfylte Buenos Aires. Varm og fuktig luft slo mot oss da vi gikk ut av flyet og ombord i den ventende bussen. Hotellet neste, og en stund etter var det klart for rundtur med guide i storbyen på over tre millioner mennesker. Vårt første stopp var på Plaza del Mayo – Maiplassen. Et av de mest sentrale og viktigste områdene i denne søramerikanske byen. Her finnes Presidentpalasset, flere regjeringsbygninger og Nasjonalbanken. Dette er også området hvor det daglig foregår en demonstrasjon, og vi trådte rett inn i en som har pågått lenge. Argentina har en mørk historie, og var et militærdiktatur i årene 1976-1983. I disse årene mistet mange sine kjente og kjære – de forsvant bare sporløst og kom aldri mer til rette. Mødrene og slektninger har siden demonstrert hver torsdag og krever å få vite hvor det ble av deres barn – til ingen nytte. Da vi sto på plassen kom et lite tog med demonstranter, som ble møtt av klapping fra vår gruppe, som en støtte til deres savn, tårer og krav om å få vite. Et sterkt møte med mødre som fortsatt gråter!

Turen gikk videre til bydelen La Boca, det fattigste området i byen, hvor italienske immigranter i sin tid bosatte seg, og satte sitt preg på området. Deres små trehus i sterke farger har den senere tid blitt en attraksjon, og mange turister kommer hit til gatene i Caminito, for å rusle rundt og se de særpregede bygningene, bli fristet til å danse tango på gata, eller for å rusle rundt i områder hvor fotballegenden Diego Maradona trådte sine barnesko og slo seg opp i Fotballklubben Boca Juniors. En Maradona look-a-like kom bort til oss og ville bli tatt bilder av – svarte at vi ikke hadde noe cash på oss, for han var i følge kjennere bra lik originalen. Og det bildet skulle jeg gjerne hatt.

Etter La Boca dro vi mot mer fashionable områder med store parker, og flotte store bygninger, området hvor de velsituerte holder til i- området Palermo. Vi stopper ved en park med en fantastisk rosehagen, med tusenvis av vakre roser i alle slags farger, samt et vell av ulike trær. magnolia som blomstrer, og andre trær jeg ikke har sett før, og langt mindre kan navnet på.
Det slår meg at Buenos Aires er en fantastisk grønn by, med trær på begge sider av gatene og med mange parker, og bra var det, for det var godt med skygge i en stekende sol og 33 varme grader. En frossen tromsøsjel fikk sannelig varmet seg på veien til Antarktis.

Her traff Geir Tore en gammel helt… Selveste Diego Maradona…

Dec 11 2013

Inn i jungelen, ja dypt i jungelen

«Inn i junglen, ja dypt i junglen…
Der løver sover søtt…»

Da var det på tide å komme seg ut av sopphuset kl: 7:30 for å spise frokost og dra avgårde til et rehabiliteringssenter for aper og utryddningstruede dyrearter. Guiden vår var en frivillig fyr fra Australia, så det var lett å forstå hva han sa. Vi kjørte båt til «monkey island» og der skulle vi gå trehundre meter innover i jungelen på en sti/vei til en liten hytte eller noe… Vi gikk litt lenger innover og der så vi store bur med masse kule aper. Hannene var svart og hunnene var blond. Alle apene brølte og skrek. De «sang» sin «overlevelses sang» forklarte guiden. Etter en stund gikk vi tilbake til den hytteaktige greia, hvor vi satte oss for å hvile.

Guiden fortalte oss at han lager sånne filmer på youtube der han finner en skjelden ape-ekorn ting som heter Pygmy Loris. Han sa det heter «looking for loris» eller noe. Jeg og Isak fikk kjøpe noen Gibbon ape bamser:) vi kom oss trykt tilbake til sopprommet der jeg ble for å tegne mens Isak og mamma dro på sykkeltur. Jeg fikk knapt gjortferdig en tegning før de var tilbake en halv time senere.

Vi slappet litt av og gikk kl 13:00 å spiste lunsj. Vi pakket ferdig etterpå og gjorde oss klar til en ordentlig jungeltur. Vi ble kjørt av en pickup av en fyr og guiden vår. Vi suste avgårde mellom stokk og stein. Turen varte sikkert 20-30 minutter. Da vi kom fram til der vi skulle gå inn i jungelen var det veldig varmt. Vi gikk og gikk gjennom lianer og høye trær. Alle steinene vi kunne se var vulkanske steiner. Jeg tok med meg en. Halvveis på turen støtte vi på det gigantiske Tung-treet. Det var over 400 år gammelt og stammen hadde en radius på 2 meter. Helt nederst var de gigantiske røttene, der hadde treet sikkert en radius på 4-5 meter. Vi fortsatte å gå videre. Ingen sa et ord. Vi stoppet flere ganger for å kikke opp i trærne i håp om å se en ape. Jeg så bare et ekorn som brølte som et esel.

Da vi endelig var framme hadde vi gådd i 2 og en halv time. Da vi kom fram var vi alle gjennomsvette og kokvarme. Vi fikk se rommet vårt, som ikke var noe særlig… Vi satte fra oss bagasjen og gikk over en bru til et avslappende lite hus på stylter hvor vi hadde utsikt over Crocodile Lake. Jeg la meg i hengekøya med best utsikt over innsjøen. Vi så krokkodiller der flere ganger, så navnet har den nok ikke fådt uten grunn. Her var det selvfølgelig også en søt liten katt. Da det begynte å mørkne så jeg en ufo fly over himmelen, med han Elvis, og bigfoot, og Drakula i lag med senjatrollet og mummitrollet. Det var sprøtt… Vi fikk middag og klokka sju la vi i seng med myggnett over. Nå skal vi sove.

Hilsen Kaisa