Da dro vi avgårde på en lang, lang togtur,  2135 km sørover.  Helt uten problemer gikk det ikke. Vi kapret en drosje utenfor Cindys hus, og drosjen lempet oss av utenfor togstasjonen, feil togstasjon skulle det vise seg. Oppdaget ikke det før vi sto i billettkontrollen, og ble avfeid. Så da var det bare å traske hele den lange veien tilbake over en gangbru til drosjeholdeplassen med tunge sekker (proppet med Desigual-klær). Så bar det i full fart til Beijing West. Tok oss mer enn en time fra vi dro fra Cindy, tida begynte å bli knapp syntes jeg, men hadde heldigvis beregnet god tid.

Det gikk greit gjennom sikkerhetssjekken, og vi fant vår avgangshall, hvor det var stappfullt. For første gang på disse dagene opplevde vi mye mennesker, ellers har det vært skuffende lite folk å se. En halv time før avgang fikk vi gå ombord i toget. Kupeen vår var helt grei. Vi krysset fingrene og håpet vi skulle få være alene i kupeen, eller at det i så fall var en dame vi måtte dele kupe med – aller helst en som snakker engelsk. Vi fikk spist vår medbrakte Real turmat, vi gjorde lekser og hadde litt show i kupeen. Hele tida kom søte kinesiske damekonduktører og banket på. Av og til virket det som de ikke skulle noe, ville bare hilse på. Kanskje var vi de eneste vestlige ombord?

Vi stoppet i Zhengzhou, ingen kom ombord, og så stoppet vi i Hangkou i 10-tida på kvelden. På kom det en eldre kinesisk mann. Han skulle ha den andre overkøya. Vi prøvde å tilby han den ene nederkøya, men det ville han ikke. Var bekymret for hvordan han skulle entre overkøya for her fantes det ingen stige, men et håndtak og et «trinn» i veggen. Men kinesere er spreke folk, så han svingte seg elegant opp i køya. Vi la oss rett etterpå, og ble bysset i søvn av lydene på toget. Liker å kjøre tog, blir alltid litt døsig av bevegelsene, slingringa og duren fra toget. MEN klokka 02.04 hørtes en velkjent lyd, først forsiktig, men så økte lyden i volum, en lyd jeg alltid våkner av, og ikke får sove mer av – snorking. Å NEI, hva nå? Hvorfor organiserer de ikke folk i vogner ettersom om folk snorker eller ikke. Da vi kjøpte togbillettene måtte vi svare på alskens spørsmål, hvorfor ikke også: «Snorker du. Kryss av for JA eller NEI, eller VET IKKE». Mistenker at mange ikke vil svare JA, så derfor en VET IKKE kategori, hvor sikkert mange snorkere vil krysse av. Mener å ha hørt at på Polarinstituttet så samler de snorkerne i et telt/en vogn, og så får de som ikke snorker sove fredelig sammen. Fornuftig, spør du meg!

Klokka syv om morgenen våknet kineseren vår. Jeg fant det best å komme meg i klærne, mens han var ute i korridoren. Han kom inn senere og tilbød frokost. Det ble sprøstekte brød, kokt egg, tomater, agurk og fylte brød med kjøtt. Veldig godt, faktisk beste frokosten så langt. Utenfor hadde landskapet seg endret seg drastisk, borte var gråe storbyer, og i stedet suste grønne skoger forbi, og en og annen palme vitnet om at vi var kommet langt sør, trær med gule sitroner bekreftet førsteinntrykket. Da vi kom til stasjonen Hengyang, ble det et langt stopp, og vår kineser gikk ut på perrongen og gjorde sin morgengymnastik med tøying og bøying. Nesten et døgn etter at vi startet var vi framme i Guilin. Vi ble hentet av en mann, som kjørte oss til bestemmelsesstedet Yangshuo. Landskapet på turen var fantastisk, akkurat som jeg har sett på film, masse kalksteinsklipper som stikker opp. Et magisk landskap. Vel framme i Yangshou ble vi tatt i mot av Sam, som driver et familiedrevet gjestehus. Her skal vi bo de neste 6 dagene. Sam og familien virket kjempehyggelige, og de hadde ennydelig liten katt, en siameser med kongeblå øyne, som Isak og Kaisa la sin elsk på.

🙂 Ann k