Exit Japan

Da nærmer det seg slutten for vår Japanreise. To uker gikk sannelig fort, men vi fikk sett og opplevd mye. Vi har alle våre favorittopplevelser. Isak syns besøket hos snøapene var det beste, tror han følte seg hjemme blant disse skapningene som turnet rundt både høyt og lavt. Kaisa likt shoppinga, for hun fant tegnesaker og rare klær hun med striper, snøring og ører på. Kattekafe skåret også høyt, og nærkontakt med rådyr, dyrekjær som hun er. Sjøl syns jeg templene var fantastiske. Ikke for at jeg er så religiøs, men bygningene var praktfulle med sine mange flotte utskjæringer og detaljer, og så er det alltid mye artige folk å se der. Folk vi møtte gjorde også turen spesiell, møtet med Jens og Kaori, den hyggelige dama på Nozaru hotell, ungjenta Rutsu, og besøket hos Takako og familien. Mange fine møter og mange gode samtaler.

Ellers var Japan et utrolig lett land å reise i, for den som spør seg for. Det var enkelt å finne frem med tog og t-bane, ved å følge skilter eller spørre seg for på billettkontorene. Fikk alltid hjelp, og anvisninger om hvilket tog og hvilken plattform vi skulle på. Hadde laget et reiseplan, med adresser på engelsk og japansk, med små kart (t-banekart) og bydelskart, samt med anvisninger om hvor vi skulle gå. Det var veldig greit. Der sto også reisetider for aktuelle dager vi skulle med tog, osv, og liste over aktuelle severdigheter med åpningstider, og hvilken bane vi skulle ta dit. Folk var også utrolig hjelpsomme hvis vi så litt Lost ut, og viste oss gjerne veien.

Til tross for alle folkene, så ble det aldri trengsel. De hadde systemer som gjorde at alt gikk så smidig, og de holdt alltid høflig avstand. Det var rent og pent overalt, så aldri noe søppel, og toalettene var en fryd, med oppvarmet sete (helt unødvendig i denne varmen), og med kontrollpanel, så man kunne spyles både foran og bak, og i tillegg sette på musikk eller lyd som «kamuflerte» andre sjenerende lyder. Veldig fiffig!

Hva mer? Trygt! Japan er vel et av verdens tryggeste land å reise i. Lite kriminalitet, og overfall og ran skjer nesten ikke i det hele tatt. Men ulykker kan skje, og Japan har vært rammet av flere naturkatastrofer som jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier. En sikkerhet er alltid å laste ned en app fra Norsk Luftambulanse, og så melde fra hvor en reiser, og tidspunkt. Dermed får vi beskjed på SMS hvis noe skjer i nærheten av der vi er. Veldig greit, for på reise er det ikke alltid man følger med på nyhetene.

God mat. Vi spiste ute hver dag, og fikk prøvd oss på ramen (japanske nudler), sushi og andre risretter og småretter. Veldig mye godt, og sunn mat!!! Vi lagde frokost sjøl, og av og til kvelds, og supermarkedet hadde et vell av forskjellig mat. Mye ferskvarer og grønnsaker og frukt, men noe annet enn fint brød hadde de ikke.

Drikke: det ble mye vann, og det kan drikkes fra springen, ellers var ingefærøl en høydare. God juice fikk vi overalt, og iste, både grønn te og Oolongte lesket godt i varmen (men måtte ha en kjapp tilvenning). God kaffe var det vanskelig å finne i følge Kirsten, så hun lyste opp når hun så Starbucks. Vin ble det av og til på oss voksne, og så fikk vi smakt kald sake- risbrennevin, som var veldig god, hos vår venninne på hotellet i Yamanouchi.

Det å reise med Isak og Kaisa er alltid gøy. Denne gangen var også Kirsten og Olav med, og det funket over all forventing. Det var hyggelig å være to voksne, og slippe alt ansvaret alene, og ikke minst det å ha en å prate med. Ungdommene visste vi jo kom godt overens, og det ble mye ablegøyer med dem. I det hele tatt turen var veldig vellykket, og frister til gjentakelse!!! 🙂

Takk for reisefølget!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!

Isak digger apene i Yamanouchi

Isak digger apene i Yamanouchi

Fushimi Inari tempelet

Fushimi Inari tempelet

Nye klær gjorde lykke.

Nye klær gjorde lykke

Kveld i Hiroshima

Kveld i Hiroshima

kontrollpanel på do

kontrollpanel på do

Miyajima

Miyajima

Shibuya, Tokyo

Shibuya, Tokyo

Deilig mat

Deilig mat


Gjengen takker for seg!

Gjengen takker for seg!

Uff det været

Opp i otta er aldri gøy, og i tillegg var værgudene helt mot oss i dag. Vi hadde gledet oss til den alpine rute, som er en tur langs fjellkjeden Tateyama, med Mount Tateyama som høyeste fjell på 3015 m.o.h. Turen starter i Ogizawa, og foregår med ulik transport fra punkt til punkt; buss, taubane, tog, til fots, og med fjellheis, samt at vi måtte gå over en stor demning.

Allerede i går skulle vi skjønt tegninga, da det bød på litt motstand da vi skulle ordne transport til startpunktet for den alpine rute. Jeg trodde at det var en svipptur unna, dvs en times tid med buss eller tog, med den gang ei. Hvis vi startet med tog klokka 6.14 om morran, byttet tog i Nagano, med en times stopp, så ville vi starte på den alpine rute kl 11. En time etter fristen for baggasjeinnlevering. For vi ville ikke dra med oss koffertene på fjellturen, når det var mulighet for å levere baggasje ved startpunkt, og få den utlevert ved sluttpunkt. SÅ for å rekke det, måtte vi ta tog til Nagano, og så drosje videre. Den søte hotelleieren på Nozaru, ringte rundt og dealet med drosjeselskapene i Nagano, til vi fikk en supergod pris, – bare 600 kr mer enn
togbillettene ville ha kostet. Fordelt på fem blir det en god pris for en og en halv times drosjetur.

Så med alt klart for denne dagen, og med vekkeklokka stilt på 5.30, våknet vi grytidlig og kunne konstatere at det regnet. Skjit altså, og så denne dagen da vi ønsket oss godt vær. Vi kom oss avgårde, og halvsov på togturen, ble møtt av drosjesjåføren i Nagano, og fikk levert koffertene inn, og var klar for den alpine rute før ti. Første etappe var med buss, og så taubane oppover og oppover. Da var vi kommet til den store demninga -Kurobe. Her skulle vi gå over demninga til neste buss. Vi så det var blitt et forrykende vær med regnvær som smalt i bakken, og rikosjetterte oppover, og det blåste voldsomt. Vi hadde alle regnjakker, og paraplyer, men sto litt under tak og ba om godt vær. Bønnene ble ikke hørt, så vi måtte bare kaste oss ut i det. Vi var
forberedt på iskald vind da vi kom ut, men nei, 15 grader og fønvind møtte oss i døra. Det var jo deilig! Litt våt kan man jo bli med sånne temperaturer. Vi kom oss over demninga, men resultatet ble to vrengte paraplyer, og en litt skuffet Isak som minutter tidligere hadde vært så kry av sin nye paraply.

Da vi kom så langt opp det var mulig å komme (ikke til toppen), på 2450meter, var ikke utsikten mye å skrive hjem om. Det regnet og var tett tåke, og med sikt på 15 meter var det ikke mye vi så. Det var nesten litt gøy. Vi fra Nord-Norge vet jo at været rår vi ikke med, så her måtte vi gjøre det beste ut av situasjonen. Isak fant ut at en soldansen måtte være tingen, så vi fikk se uroppføring av soldansen. Etter en sånn oppvisning er vi alle overbevist om at sola snart kommer tilbake!

Veien ned på andre sida tok sin tid, og utsikten som i klarvær er overveldende, var ikke mye å skryte av. Så på ettermiddagen dro vi vår kos med retning mot Kyoto og Nara. Den lille byen Nara skal være vår base de neste dagene, og vi er alle spente på hvordan husværet som vi leier gjennom Airbnb vil være.

Sum summarum

En reise på nesten 10 uker koster litt mer enn en vanlig ferie, og det baller på seg en del ekstra utgifter når en reiser til fjerne himmelstrøk.

Her er våre utlegg:

Flybilletter Tromsø-Beijing og Bangkok-Tromsø: 19100 kr
Vaksiner: 12000 kr
Visum: 5350 kr (Thailand, Vietnam, Kambodsja og inkl. to visum til Kina, pga tabbe)
Tog Beijing-Guilin: 2100 kr
Buss Guilin-Hanoi : 1200 kr
Ekstra reiseforsikring: 1400 (i tillegg til helårs forsikring)
Vietnam: fly, overnatting med frokost, 4 organiserte turer: 29000 kr
Overnattinger Kina: 4100 kr
Overnattinger Kambodsja: 2800 kr
Overnattinger Thailand: 10700 kr
Overnatting Gardermoen: 1100 kr

Tilsammen 83500 kr + lommepenger til mat og annet.

På toget til Sa Pa

Da var det klart for en ny lang reise, ikke så lang i antall kilometer, som i tid. Vi skulle opp i fjellene til området Sa Pa, ca 350 km unna Hanoi.

Vi hadde vært i Hanoi i 5 dager, så ho mor var klar for nye eventyr. Isak og Kaisa var til dels klar for noe annet. Vi skulle ta toget om kvelden, så vi hadde dagen fri. Vi sov lenge, hadde en sen frokost, og dro på SPA, dvs Isak og Kaisa fikk seg behandling.

På kvelden spiste vi middag hos familien vi bor hos, med mor, og tre barn. Veldig koselig! Før vi dro til togstasjonen for å ta nattoget til Lao Cai. Kupeen var grei nok, litt mer sliten enn Kinatoget, og mye hardere senger. Til gjengjeld fikk vi kupeen for oss sjøl.

Vi la oss med en gang, for vi skulle være framme kl fem om morran. Så klokka halv fem vekte vekkeklokka tre søvnige sjeler. Vi fikk på oss klærne, pakket sammen, og ventet på å komme fram. Men tida gikk, det var fortsatt mørkt ute, og ingen stasjon i sikte. Ble som vanlig litt oppspilt, hadde jeg misforstått noe? Eller hva? Kaisa og Isak er fantastiske. Blir vekt grytidlig, står opp og er i godt humør, flirer og vitser! Togvertinna kom forbi og så vi satt fullt påkledd: «No, no. Train arrive in Lao Cai in four hours, seven o’clock. Go to sleep». Skjønte at vi var for tidlig oppe, men ville vi komme fram om to timer, klokka syv, eller om fire timer som hun sa?

Vi la oss igjen, med klokka på vekking litt før syv, og litt over syv tøffet vi inn på stasjonen i Lao Cai, hvor vi ble plukket opp av en guide og sjåfør, for å kjøre videre 40 km til fjellbyen Sa Pa. Turen tok 13 timer fra vi startet fra gjestehuset i Hanoi.

Snorkende mann i natten

Da dro vi avgårde på en lang, lang togtur,  2135 km sørover.  Helt uten problemer gikk det ikke. Vi kapret en drosje utenfor Cindys hus, og drosjen lempet oss av utenfor togstasjonen, feil togstasjon skulle det vise seg. Oppdaget ikke det før vi sto i billettkontrollen, og ble avfeid. Så da var det bare å traske hele den lange veien tilbake over en gangbru til drosjeholdeplassen med tunge sekker (proppet med Desigual-klær). Så bar det i full fart til Beijing West. Tok oss mer enn en time fra vi dro fra Cindy, tida begynte å bli knapp syntes jeg, men hadde heldigvis beregnet god tid.

Det gikk greit gjennom sikkerhetssjekken, og vi fant vår avgangshall, hvor det var stappfullt. For første gang på disse dagene opplevde vi mye mennesker, ellers har det vært skuffende lite folk å se. En halv time før avgang fikk vi gå ombord i toget. Kupeen vår var helt grei. Vi krysset fingrene og håpet vi skulle få være alene i kupeen, eller at det i så fall var en dame vi måtte dele kupe med – aller helst en som snakker engelsk. Vi fikk spist vår medbrakte Real turmat, vi gjorde lekser og hadde litt show i kupeen. Hele tida kom søte kinesiske damekonduktører og banket på. Av og til virket det som de ikke skulle noe, ville bare hilse på. Kanskje var vi de eneste vestlige ombord?

Vi stoppet i Zhengzhou, ingen kom ombord, og så stoppet vi i Hangkou i 10-tida på kvelden. På kom det en eldre kinesisk mann. Han skulle ha den andre overkøya. Vi prøvde å tilby han den ene nederkøya, men det ville han ikke. Var bekymret for hvordan han skulle entre overkøya for her fantes det ingen stige, men et håndtak og et «trinn» i veggen. Men kinesere er spreke folk, så han svingte seg elegant opp i køya. Vi la oss rett etterpå, og ble bysset i søvn av lydene på toget. Liker å kjøre tog, blir alltid litt døsig av bevegelsene, slingringa og duren fra toget. MEN klokka 02.04 hørtes en velkjent lyd, først forsiktig, men så økte lyden i volum, en lyd jeg alltid våkner av, og ikke får sove mer av – snorking. Å NEI, hva nå? Hvorfor organiserer de ikke folk i vogner ettersom om folk snorker eller ikke. Da vi kjøpte togbillettene måtte vi svare på alskens spørsmål, hvorfor ikke også: «Snorker du. Kryss av for JA eller NEI, eller VET IKKE». Mistenker at mange ikke vil svare JA, så derfor en VET IKKE kategori, hvor sikkert mange snorkere vil krysse av. Mener å ha hørt at på Polarinstituttet så samler de snorkerne i et telt/en vogn, og så får de som ikke snorker sove fredelig sammen. Fornuftig, spør du meg!

Klokka syv om morgenen våknet kineseren vår. Jeg fant det best å komme meg i klærne, mens han var ute i korridoren. Han kom inn senere og tilbød frokost. Det ble sprøstekte brød, kokt egg, tomater, agurk og fylte brød med kjøtt. Veldig godt, faktisk beste frokosten så langt. Utenfor hadde landskapet seg endret seg drastisk, borte var gråe storbyer, og i stedet suste grønne skoger forbi, og en og annen palme vitnet om at vi var kommet langt sør, trær med gule sitroner bekreftet førsteinntrykket. Da vi kom til stasjonen Hengyang, ble det et langt stopp, og vår kineser gikk ut på perrongen og gjorde sin morgengymnastik med tøying og bøying. Nesten et døgn etter at vi startet var vi framme i Guilin. Vi ble hentet av en mann, som kjørte oss til bestemmelsesstedet Yangshuo. Landskapet på turen var fantastisk, akkurat som jeg har sett på film, masse kalksteinsklipper som stikker opp. Et magisk landskap. Vel framme i Yangshou ble vi tatt i mot av Sam, som driver et familiedrevet gjestehus. Her skal vi bo de neste 6 dagene. Sam og familien virket kjempehyggelige, og de hadde ennydelig liten katt, en siameser med kongeblå øyne, som Isak og Kaisa la sin elsk på.

🙂 Ann k

20140124-233854.jpg

Tog i natten

Kom over dette diktet av Piet Hein, som beskriver det å være på togreise. Syns det passet så godt for oss nå når vi farter med tog fra Beijing til Guilin. Vi skal ha sovekupe, men blir vel å dele med en person til. Lurer på hvem det blir? Har proviantert med Real turmat på reisen, nudler, og litt snacks.

TOG I NATTEN

Jeg kører med tog i natten
og har ikke ro til at sove.
Frem gennem ukendte egne
går vi som vindens sus.
Jeg aner bag blanke ruder
bjerge og store skove,
elve og øde veje
og lys fra et enligt hus.

Dær hører mennesker hjemme,
dær har de rod og kending,
kender hver knortet klippe
og hver lille snoet vej,
ved hvad hvert skær i lyset
varsler om vejrets vending,
nævner hinandens navne
og regner sig selv for mig.

Det er en forvorpen handling
at haste igennem steder,
hvor mennesker lever livet,
et eneste livsløb hver,
svides af samme sorger
og løftes af samme glæder
og har deres egen verden
og kalder dens centrum her.

Jeg kan ikke tro for alvor,
at de er så ganske andre,
at vi er os selv alene
og ved så nøjagtigt hvem.
Jeg tror vi er dele af livet,
som hver har sin vej at vandre.
Jeg tror, de i virkeligheden
er mig, og at jeg er dem.

Man flyver til alle sider
som flager af damp fra toget.
Man vil ikke bare leve
det snævreste liv man fik.
Man er ikke kun en trækvist
endelig, stump og kroget.
Man er jo et træ som forgrenes
hvert eneste øjeblik.

Spræng dine knugende grænser.
Se, du er menneskeheden.
Bryd dine egne onde
skillende skranker ned.
Bare dit eget vidsyn
kan skænke dig voxefreden.
Bare en menneskets enhed
kan bære en menneskehed.

Piet Hein