Sprekksjuk

Så skjedde det som jeg fryktet. Det var slutt på yoghurttabletter, og vi spiste is i går, og vi ble sprekksjuk. Tro om det var isen som slo ut.

Dagen startet tidlig, klokka 08.30 var vi på tur avgårde til Mekongdeltaet, eller «Nine Dragon River» som vietnamesere kaller elva. Vi skulle kjøre i tre timer, og så skulle vi komme til Ben Tre distriktet som er kjent for kokosnøttproduksjon hvor vi skulle bo hjemme hos en familie i en liten landsby -homestay. Det var duket for en aktiv dag med sykkeltur langs elva, og matlaging med familien på kvelden, men sånn skulle det ikke bli!

Etter en stund i bilen begynte magen å murre -Å NEI!!! Også på det værst tenkelige tidspunktet. Foran oss hadde vi tre dager med tettpakket program! Vi stoppet og jeg fikk meg en cola og noen tørre kjeks. Det hjalp -først. Men så ble jeg kvalm, og svimmel. Guiden vår var av den pratsomme typen, men fikk ikke mye respons fra meg. Til slutt måtte jeg bare si at formen var elendig, og fikk beskjed om at det ikke var langt igjen, bare ti minutter. De lengste ti minuttene i mitt liv! Vi stoppet ved en smal bru, og tok med oss det vi trengte av bagasjen, og så måtte vi gå et stykke på smale veier, hvor bilen vår ikke kunne ta seg fram. Så var vi framme ved Le Jardin du Mekong. En stort hovedhus, med mange små bungalower, og vi fikk en egen liten bungalow, og EGET TOALETT! Kjærkomment. Kaisa hadde også begynt å føle seg dårlig, så dette var kanskje noe smittsomme greier… Vi måtte bare legge oss ned begge to. Isak satte seg til å spille på Ipaden, til tross for at guiden ville ha han med rundt for å vise landsbyen. Han er sjenert sånn sett.

Akkurat nå trengte vi bare ro og fred, vi tok imodium for å stagge diareen, og ville sove. Men guiden syns det var for galt at vi bare skulle ligge til sengs når vi var kommet hit. Så han kom stadig vekk innom og ville ha oss med på sykkeltur, -det siste vi kunne tenke oss akkurat nå! I fire-tida var det ingen nåde lenger. Jeg hadde sovet litt, og klarte å komme meg på beina, men Kaisa våknet ikke i det hele tatt. Jeg var temmelig svimmel, varm, og skalv på hendene. Så da jeg sjanglet ut av bungalowen, og dumpet ned i hengekøya på utsiden, skjønte guiden alvoret og at det ikke ble noen sykkeltur. Han ordnet med nuddelsuppe, og tok med seg en motvillig Isak på tur. Duften fra nuddelsuppa gjorde utslaget, og jeg rakk såvidt på badet før alt kom opp. Jeg spøy meg helt tom. Og følte meg så mye bedre! Hadde med brusetabletter med salter og mineraler som gjør at kroppen mye fortere får opp veskebalansen, og tok et par sånne. Så var jeg klar for nuddelsuppa….

Fant en bok og la meg i hengekøya, og slappet av. Isak kom tilbake, hadde fått sett litt av omgivelsene, og sittet på sykkel med en eldre gutt fra landsbyen. Husverten kom bort og lurte på hvordan formen var, og om vi ville være med på matlagingskurs. Eh, ikke akkurat hva hjertet begjærte akkurat da, så takket høflig nei, sa også at det kanskje var best for de andre at vi ikke var med på det, i tilfelle det var noe smittsomt…

Men middagen slapp jeg ikke unna. Kaisa sov fortsatt, så Isak, guiden vår og jeg satte oss til bords. Heldigvis ingen flere, jeg var ikke i form til å småprate, så det ble en stille middag. Guiden som jo var veldig pratsom til vanlig, likte tydeligvis ikke å prate med mat i munnen, og holdt hånda for munnen hver gang han snakket, slik at det ble enda litt vanskeligere å skjønne hva han sa. Og det var mye mat å ta for seg av. Jeg spiste litt, og Isak spiste mindre, så guiden vår la sin ære i å tømme fatene. En stor jobb! Vi hadde forresten underholdning under middagen, husets hund og katt jaget hverandre, sloss, bet hverandre og koste med hverandre. Stor underholdningsverdi!

Da vi kom i bungalowen var Kaisa våknet og følte seg bedre. Hun satte seg til å tegne. Mens det ble tidlig kveld på Isak og meg!

Klem Ann K