Jul 4 2016

Dådyr på menyen

Dagen startet sent, ekstremt sent. Våknet ikke før tolv, og fikk ikke spist frokost før to… Vi er i Nara, en liten by ca en times tid fra Kyoto. Nara har tidligere vært hovedstaden i Japan, før Kyoto ble det, etterfulgt av Tokyo.

Nara er en hyggelig by med i underkant av 400000 innbyggere, og med en lang hovedgate med utallige små spennende butikker. Et shopping-eldorado for Isak, Kaisa og Olav. Her fant de ninjasverd, ninjasko, paraplyer, skrivesaker, vifter, kimonoer. Også vi voksne så mye fint, keramikk, vesker, sko, og suvenirer da vi vandret gatelangs. I enden av gata kom vi til parken som er kjent for flere flotte templer, og sine tamme dådyr. Det tok bare et øyeblikk før vi hadde lokalisert det første dådyret, og fikk lokket det til oss. Selv om det jo egentlig var de som lokket oss til parken i utgangspunktet. Det ble en fin rolig dag uten noe særlig mer enn dådyr på menyen, og det var i grunnen nok i varmen. Termometeret bikket over 30 grader, – nok til å slå knockout på en nordboer…

Kaisa i nærkontakt med Bambi

Kaisa i nærkontakt med Bambi

Olav og Kirsten foran Five story Pagoda,

Olav og Kirsten foran Five story Pagoda,

Hovedgata på kvelden

Hovedgata på kvelden

Sykkelen er mye brukt her

Sykkelen er mye brukt her

Love is in the air

Love is in the air

Første møte med dådyr

Første møte med dådyr

Jul 3 2016

Uff det været

Opp i otta er aldri gøy, og i tillegg var værgudene helt mot oss i dag. Vi hadde gledet oss til den alpine rute, som er en tur langs fjellkjeden Tateyama, med Mount Tateyama som høyeste fjell på 3015 m.o.h. Turen starter i Ogizawa, og foregår med ulik transport fra punkt til punkt; buss, taubane, tog, til fots, og med fjellheis, samt at vi måtte gå over en stor demning.

Allerede i går skulle vi skjønt tegninga, da det bød på litt motstand da vi skulle ordne transport til startpunktet for den alpine rute. Jeg trodde at det var en svipptur unna, dvs en times tid med buss eller tog, med den gang ei. Hvis vi startet med tog klokka 6.14 om morran, byttet tog i Nagano, med en times stopp, så ville vi starte på den alpine rute kl 11. En time etter fristen for baggasjeinnlevering. For vi ville ikke dra med oss koffertene på fjellturen, når det var mulighet for å levere baggasje ved startpunkt, og få den utlevert ved sluttpunkt. SÅ for å rekke det, måtte vi ta tog til Nagano, og så drosje videre. Den søte hotelleieren på Nozaru, ringte rundt og dealet med drosjeselskapene i Nagano, til vi fikk en supergod pris, – bare 600 kr mer enn
togbillettene ville ha kostet. Fordelt på fem blir det en god pris for en og en halv times drosjetur.

Så med alt klart for denne dagen, og med vekkeklokka stilt på 5.30, våknet vi grytidlig og kunne konstatere at det regnet. Skjit altså, og så denne dagen da vi ønsket oss godt vær. Vi kom oss avgårde, og halvsov på togturen, ble møtt av drosjesjåføren i Nagano, og fikk levert koffertene inn, og var klar for den alpine rute før ti. Første etappe var med buss, og så taubane oppover og oppover. Da var vi kommet til den store demninga -Kurobe. Her skulle vi gå over demninga til neste buss. Vi så det var blitt et forrykende vær med regnvær som smalt i bakken, og rikosjetterte oppover, og det blåste voldsomt. Vi hadde alle regnjakker, og paraplyer, men sto litt under tak og ba om godt vær. Bønnene ble ikke hørt, så vi måtte bare kaste oss ut i det. Vi var
forberedt på iskald vind da vi kom ut, men nei, 15 grader og fønvind møtte oss i døra. Det var jo deilig! Litt våt kan man jo bli med sånne temperaturer. Vi kom oss over demninga, men resultatet ble to vrengte paraplyer, og en litt skuffet Isak som minutter tidligere hadde vært så kry av sin nye paraply.

Da vi kom så langt opp det var mulig å komme (ikke til toppen), på 2450meter, var ikke utsikten mye å skrive hjem om. Det regnet og var tett tåke, og med sikt på 15 meter var det ikke mye vi så. Det var nesten litt gøy. Vi fra Nord-Norge vet jo at været rår vi ikke med, så her måtte vi gjøre det beste ut av situasjonen. Isak fant ut at en soldansen måtte være tingen, så vi fikk se uroppføring av soldansen. Etter en sånn oppvisning er vi alle overbevist om at sola snart kommer tilbake!

Veien ned på andre sida tok sin tid, og utsikten som i klarvær er overveldende, var ikke mye å skryte av. Så på ettermiddagen dro vi vår kos med retning mot Kyoto og Nara. Den lille byen Nara skal være vår base de neste dagene, og vi er alle spente på hvordan husværet som vi leier gjennom Airbnb vil være.

Skikkelig paraplyvær
Kurobe demninga
Utsikt før det begynte å styrtregne
Isak klar for å krysse demninga
Kaisa sliter med vrengt paraply
Taubane
Mount Tateyama, snøen lå enda noen steder. Utsikten var ikke mye å skryte av.
På Mount Tateyama, Isaks soldans
Da hadde vi krysset Tateyama. Fjellkjeden
Jul 2 2016

Apestreker

Yes, dette har vi gledet oss til. Det første vi bestemte oss for å gjøre i Japan da vi planla turen, var å dra til fjells for å se snøapene. Disse rare apene som er blitt kjent verden over gjennom ulike naturprogrammer, som koser seg i varme kilder. Dere har sikkert sett de. Det er japanske makake-aper som klarer seg gjennom kalde snørike vintre i de japanske alper ved å ta seg et varmt bad. De sitter hele flokken, store som små med bare hodet stikkende opp av vannet, og gjerne med en hatt av snø på hodet. Nå er det sommer og varmt her, så hatten er for lengst smeltet, men dette er tida hvor de små ungene begynner å få fart på seg, og er et syn å følge med på.

Dette er et av de store høydepunktene på turen. Vi har vært installert i landsbyen Yamanouchi rett nedfor Jigokudani Monkey Park, og hadde en tre kilometers tur å gå gjennom tett skog før vi nådde parken. Da vi nærmet oss så vi damp komme opp av bakken, og fra små bekker. Ungdommene dannet fortroppen, mens vi voksne luntet etter lenger bak. Plutselig stoppet de foran oss og pekte. Der mellom dem og Kirsten og meg, satt en voksen ape, og koste seg med grønne skudd fra noe busker. Apen satt helt rolig, men det gjorde ikke tre små rakkerne som plutselig kom til syne. De sprang i mellom og skrek til hverandre, eller var det til oss? Den voksne apen var ildrød i ansiktet, noe som er typisk for disse apene. Vi kom snart til en liten varm kilde hvor det flere aper holdt til, både store og små nusselige unger. Nedenfor rant elva vi tidligere hadde krysset. Det var liv og røre overalt, ved kilden, ved elva, i skogbrynet og langs den bratte elvebredden. Tilsammen skal det være 160 aper her.

Vi gikk til vi kom til den største kilden. Underveis passerte vi aper som sov, som klødde hverandre, diet unger, og som kjeklet og sloss. De var ikke redd mennesker, og kunne stryke forbi i fullt firsprang så tett på at vi kjente lukta av dem, og nesten var borti dem. Ved den store dammen var det fint å betrakte disse dyrene, som minner sånn om oss. De ser litt triste ut, og har øyne som er lik oss mennesker. Det skjedde noe hele tida, og jeg kan love det var god underholdning. Det er tydelig hvor ordet apestreker stammer fra. En hunnape med en liten unge på ryggen gikk langs elvebredden, plutselig tok hun et byks og hoppet over elva, og kom rett mot oss. To mindre aper, men ikke av de aller minste, begynte å skrike og jage hverandre. I full fart sprang de mellom oss besøkende, og jammen tok den ene en snarvei mellom beina på en eldre mann, til stor begeistring for alle som så på. Det var ikke så mange av apene som satt i de varme kildene, de var bare en snartur innom og tok seg en munnfull vann. Til gjengjeld var det aktivitet overalt rundt kildene, og vi ble her flere timer før vi ruslet tilbake samme veien som vi kom. Vårt apebesøk var over, og vi snakker alle om at det hadde vært kult å vært her om vinteren. Hvem vet, kanskje tar vi en gang turen hit igjen.

På tur til apeparken
I skogen
På tur til apeparken
Artig i apeparken
Tid for pupp
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
To voksne aper ved elva
En liten rakker
Brølape
Jul 1 2016

Til fjells

Dagen i dag ble en reisedag. Først bane inn til sentrum, og så leiting etter busstasjonen, som hadde flyttet på seg, så vi slett ikke fant den. Vi så så LOST ut at en amerikansk dame forbarmet seg over oss, og tok ledelsen, og fulgte oss helt frem til busstasjonen. Folk her er så utrolig hjelpsomme, men som den amerikanske dama sa, hvis ikke vil ikke turistene finne frem, – for mesteparten av skiltinga er kun på japansk…

Så ble det fire timer på buss, bytte til tog, og så taxi til Yamanouchi, som ligger oppi de japanske alper, ikke langt fra Nagano. Vi ankom et noe slitent hotell – eller Ryokan (japansk gjestehus) som ligger i en fantastisk liten fjellandsby med trange gater. Da vi gikk ut av taxien, sendte den lave sola de siste solstrålene inn den idylliske gata med flotte gamle trehus, og jeg forelsket meg totalt. På hotellet fikk vi installert oss på rommene som var i tradisjonell japansk stil, med papirskyvevegger, lave bord, og stoler uten bein, samt futon madrasser som rulles ut når vi skal legge oss. Stilig!

Vi er nå i et geotermisk område, dvs et område med vulkansk aktivitet, hvor det finnes utallige varme kilder, og hvor du kan se varm damp komme opp av bakken. Hotellet vårt hadde en egen spa-avdeling, med dusj, og et fint lite basseng med varmt vann. Fra en varm kilde. Vi fikk badekåper og sandaler, og tok alle en seanse i den varme kilden.

Etterpå var det leiting etter restaurant, og for en opplevelse å gå gatelangs her i mørket. Overalt var det koselige lykter som lyste opp den trange gata vi fulgte. I møte kom folk i yukata – en slags kimono (som så ut som så ut som badekåpe), og med tradisjonelle tresandaler på beina klikket de seg avgårde. De hadde nok vært eller var på tur til en Onsen – et varm kilde. Fantastisk artig å se. Må nevne at Isak, Kaisa og Olav hadde lånt seg slike sandaler, og klikket avgårde på ustødige bein nedover gata. Jeg var en smule engstelig for at de skulle forstue en ankel eller enda verre, -brekke et bein..

Vi fikk oss deilig mat, og feiret samtidig Kaisas 17 års dag. Det ble litt skåling, og med store løfter om spesiell bursdagsgave senere. En fin avslutning på en dag som hadde vært lang og strabasiøs. I morgen skal vi avgårde å besøke snøapene. Gleder oss vilt!

Yamanouchi var den fineste plassen vi besøkte. Anbefales!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jun 30 2016

Hell og lykke

Hellig røyk, røkelseskar og nydelige damer i kimono møtte oss i Asakusa Kannin-tempelet. Bygget var i et stort parkområde, og vi måtte gjennom en stor mektig port for å komme inn. Bygningene var i asiatisk stil med tak som vipper opp – rikt utsmykket selvfølgelig. Hit kommer buddhister, shintoister og selvfølgelig turister. Buddhisttempelet var en gang byens eldste, men de nåværende bygninger stammer fra 1950-tallet.

Sentralt plassert inni tempelet sto en ønskebrønn (fant vi ut at det måtte være) hvor besøkende kastet i penger, og sa en bønn. Det ringlet i mynter hele tida mens vi var inne, og det var nok mange bønner som ble fremsagt. Hadde vært artig å visst hva folk ønsket; en ny duppedings? Snille barn (siden mine er så snille skulle jeg ønsket mer ville barn). At mannen er mer hjemme? eller kanskje en reise til Norge for å se Nordlyset? Hvem vet?

Utenfor tempelet på en åpen plass sto et stort røkelseskar hvor folk tente på sammenrullet papir og satte i karet. En gammel dame viftet den hellige røyken på seg, og Olav og Isak gjorde det samme. Det bringer nok lykke eller god helse eller noe sånt. Dette var også en fin plass å se på folkelivet. Kameraet kom fram, og jeg fikk tatt bilder av mange slags folk som vandret rundt, også folk som tok selffies. Det må jo være her det kommer fra. Alle skulle ha bilder av seg sjøl foran tempelet. Noen var mer «proffe» enn andre og brukte selffiestang.

Ikke langt unna sto en slags paviljong overgrodd med grønne planter som beskyttende tak, det kom ut røyk overalt, og folk satt på benker under taket. Hva var dette? En røykebule? Vi måtte undersøke. Det var ikke røyk, men kald fuktig og behagelig damp som kom ut av dyser overalt. Temperaturen sank med mange grader inni paviljongen, og vi fikk et pusterom fra varmen ute. Har enda ikke helt vendt oss til varmen her. Rundt tempelområdet krydde det av små butikker, og ungdommene våre var helt ville. Det var som å dra de baklengs ut fuglekassa, når vi voksne syns det var nok og ville videre- ikke enkelt med andre ord. Turen tilbake tok en evighet siden de tre var i shoppingmodus så til de grader…

Jun 30 2016

Samuraier

Dagen startet med tur til Tokyo Edo Museum. Edo-perioden (1600-1853)var sentral i Japans historie og viktig for deres kultur. Dette var en tid med fred og isolasjon, etter Muramachi-perioden fra 1333 -1576 som var preget av mange kriger, med samuraier (leiesoldater) som tjente sine Shoguns (krigsherrer). Disse fortsatte i Edo-perioden sitt styre med et stivt føydalsystem, som krevde total underkastelse av undersåttene, og hvor ære sto høyt. Stabilitet og fred ga rom for skapende kreativitet, og både haiku-diktning, teater og malerkunst blomstret. Den nye samfunnskontroll ga fred, men på andre områder sto utviklinga i stampe. Japan isolerte seg, og naturkatastrofer og sult resulterte i flere bondeopprør, og samuraiene og Shoguns mistet til slutt sin føydale makt og privilegier.

Edo-perioden ble etterfulgt av Meiji-perioden (Meiji=den nye tid) hvor det ble åpnet for Vesten og vestlig innflytelse.

Museet var et moderne bygg, med mange ulike utstillinger knyttet til samuraikulturen. Utstillingene var på både japansk og med en kortere engelsk tekst, så vi fikk med oss hovedpoengene, og et innblikk i hvordan både eliten og bondefolk levde under Edo-tida.

Kaisa prøver å bære vannbøtter.
Isak tester Edo-tidas brannslukningsapparat
Kunst ble høyt verdsatt i Edo-perioden
Samuraidrakt
Jun 29 2016

Yokoso Tokyo

– Velkommen til Tokyo

Ja, så var vi i Tokyo. Flyturen gikk fort og smertefritt – tok bare 15 timer fra Tromsø. Men drømmen om å reise hit har vi båret på lenge. Mer enn to år. Det ble minimalt med søvn på flyturen. Vi kom hit kl 9.15 lokal tid, til overskyet vær og deilige 24 grader. Etter en våkenatt på flyet var det klart for en lang dag i Tokyo – byen som aldri sover, og som huser 12 millioner innbyggere. I hele området rundt Tokyo bor det så mye som 35 millioner mennesker – en maurtue! Den fasjonable byen er en trendsetter på så mange områder, og her finner en alt fra skyskrapere til eldgamle shintotempler, travle fiskeauksjonen, mega shoppingsentre, og utallige Michelin restauranter. Her kan man oppleve mye rart, og noe av det håper vi å få med oss de dagene vi er her. Vi starter vår Japanreise med et par dagers opphold i Tokyo, og avslutter med fem dager her etter å ha reist litt rundt med tog i sentrale deler av Japan.

Etter å ha funnet frem til hotellet, noe som gikk utrolig enkelt, så ble det to timer rett ut på soffan, og så avgårde på vår første date. – Middag med Jens og kona Kaori. Jens og jeg studerte historie sammen for snart en mannsalder siden, og det er mer enn 20 år siden vi møttes sist. Men det var ikke behov for å avtale noen «kjennetegn», for å finne hverandre i mylderet utenfor T-bane stasjonen Iidabashi. Spottet Jens med en gang – han var den samme som før. Vi ruslet oss gjennom travle gater til en trivelig restaurant, hvor vi måtte av med skoene, og sette de på oppbevaring. Så ble vi vist inn i et lite avlukke med plass til oss alle. Det var klart for et velsmakende japansk måltid, bestående av mer enn ti forskjellige småretter. Det både så og smakte fantastisk, og gammel teknikk med spisepinner måtte trylles frem. Teknikken var noe rusten, men det gikk bedre etterhvert, og mat og prat gikk unna. Timene fløy i hyggelig selskap, først med spising, så vandring gatelangs, og til slutt besøk på en coffeshop. En fantastisk første dag i Tokyo! Nå frister senga…

Jun 28 2016

Japan next

Ut på nye eventyr!

Yes, da er vi på tur igjen til Asia, og Japan. Det er mer enn to år siden vi landet på flyplassen i Tromsø i januar, trakk inn den friske tromsølufta, og innså litt vemodig at vår store Asiatur var ved veis ende. Jeg husker at jeg i det vi landet, spurte Isak og Kaisa om de kunne tenke seg en ny tur til Asia, og fikk et rungende JA, og begge sa i kor :»Til Japan». Så nå er tida inne, billetter i boks, tur planlagt, og vi reiser fra Tromsø om morran, og er fremme i Japan 15 timer senere. Med på turen er Olav og hans mor Kirsten. Gjett at vi er spente!!!

Avreise fra Tromsø

Feb 28 2016

På gravjakt i de dødes by

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Vi fant frem til kirkegården, som lå ved en park 20 minutter unna hotellet. Ved inngangen til kirkegården sto et skilt som viste hvor de ulike familiegravene lå. Vi studerte kartet, men kunne ikke finne navnet Christophersen. En elektronisk søketavle var tilgjengelig, og der fant vi navnet Christopersen, men ikke Don Pedro. Vi tok en sjans, og gikk på leit. Det var snarere tenkt enn gjort. Kirkegården består av små trange «gater» med mausoleer på rekke og rad. Alle flotte, overdådige og utsmykkede. En gravplass for overklassen, eller de med makt og mye penger. De trodde nok på et liv etter døden. Vi vandret rundt i gate etter gate på vei mot området vi hadde sett oss ut. Det ble mange stopp underveis, mange mausoleer og marmorstatuer måtte beundres. Kirkegården var som en labyrint, og vi måtte kaste inn håndkleet. Her måtte vi få profesjonell hjelp. Så vi gikk tilbake til inngangen, og fikk hjelp av en eldre dame. Hun nikket gjenkjennende da hun hørte oss spørre etter Don Pedro Christophersen, og vinket oss med seg. Etter å ha snirklet seg avgårde først hit, så dit var vi framme ved Don Pedros grav, et flott stort mausoleum, hvor flere fra hans familie var gravlagt, og hvor det sto en sort minneplate om Don Pedro Christophersen som dessverre var umulig å lese.

Men vi hadde gjort vår hjemmelekse. Peter Christophersen var bare 16 år gammel da han forlot hjembyen sin Tønsberg. Han skulle reise langt, først til Cadiz i Spania, hvor han lærte seg spansk, shipping og diplomati, før han dro videre over Atlanterhavet til Buenos Aires. Han kom hit i 1871, og slo seg opp. Han giftet seg inn i to mektige argentinske familier, riktignok med et mellomrom hvor han var enkemann, men disse to ekteskapene brakte han inn i sosieteten, og han fikk hånd om enorme verdier. Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

For de som ikke er interessert i Don Pedro, så er kirkegården en av de store turistattraksjonene i Buenos Aires. De flotte mausoleer er en attraksjon i seg sjøl, og her ligger mange tidligere steinrike argentinere. Det er bare å følge strømmen av turister, så finner du Evita eller Eva Perons grav, den tidligere argentinske presidentfruen, kjent for sin vakre stemme og sitt engasjement for de fattige.

Som en kuriositet må nevnes at på det antarktiske kontinent, nærmere bestemt i Dronning Maud Land, mellom Axel Heibergbreen og Coopers Glaciers finnes et fjell oppkalt etter nettopp Don Pedro Christophersen, navngitt av Roald Amundsen i 1911, som en gest til den rause sponsoren. Også Fram har blitt navngitt, ikke i Antarktis, men i Paraguay. Don Pedro kjøpte et stort landområde der som han kalte Fram, da han var 82 år gammel.

Kirkegården Recoleta var det siste vi fikk med oss i Buenos Aires. Senere på dagen skulle vi starte den lange reisen hjem. Så det passet bra med et siste farvel. Vi har vært på en eventyrlig reise, hvor det meste har vært sør og polart, men med noen dager i Argentina fikk vi varmen i oss. Vi kommer hjem med mange dyrebare bilder, og minner, og etter nesten tre uker på farta gleder vi oss til å tråkke over dørterskelen hjemme i Tromsø, og få klemt våre egne pingvinunger. Takk for følget!

Utsmykning på mausoleet
Mausoleet hvor Don Pedro ler stedt til hvile
Don Pedros minneplate – dessverre neste uleselig
Nekropolis – de dødes by
Stein P. Aasheim foran fjellet oppkalt etter Don Pedro Christophersen. Jubileumsekspedisjon til Sørpolen 2011. Foto: Norsk Polarinstitutt
Feb 27 2016

Tigre delta

I dag startet dagen med en tur til Tigre delta, et enormt elvedelta 35 km nord for Buenos Aires. Hit kommer de rike fra Buenos Aires for å slappe av. Vi ikke fullt så rike kommer hit for å se hvordan de rike har det. Vi dro tidlig avgårde med buss gjennom Buenos Aires. Vår guide Christine ba oss lukke øynene da vi kjørte gjennom slummen av små hus, rasket sammen av murstein og andre materialer de har hatt for hånda. Her bor de gratis, og det bygges i høyden. Husene ser spinkle og falleferdige ut, i motsetning til husene vi skulle få se da vi nærmet oss deltaet.

Etter en times kjøring med en snakkesalig og flirefull guide var vi framme i byen Tigre, navnet kommer av de store kattedyrene som en gang holdt til her – jaguaren. Europeerne som først kom hit hadde ikke navn på dyret, med skjønte det ikke var løver de så, for kattedyrene hadde ingen løvemanke. Da måtte det vel være tigrer som holdt til her, og dermed fikk området navnet Tigre, selv om det i denne delen av verden heller ikke finnes tigere.

Vi gikk ombord i en lang smal kanalbåt, og startet vår rundtur i det store elvedeltaet, som var et nettverk av kanaler mellom mange øyer. Først bar det gjennom byområder, som ble avløst av mer landlige områder. Det ble frodig og grønn vegetasjon. Elva slynget seg brungrønn avgårde. Fargen skyldes jernet og avleiringer fra de mindre elvene som strømmer ut i deltaet. Her finnes en rekke arter av fisk, og slanger. Jeg hoppet i stolen da jeg hørte guiden Christine legge ut om slangene, men roet meg da hun sa de var som anacondaer, ikke giftige, men bare kveler sitt bytte. Phu, det var beroligende… Apropos grønt og frodig. Dette er et av de frodigste områdene i Argentina, og her kan dyrkes nær sagt hva som helst. En tidligere argentinsk president som hadde hus her, påsto at man kunne bare stikke spaserstokken sin i jorda, og noen uker senere var den blitt et lite tre.

På elva var det mye trafikk, andre kanalbåter, større fraktebåter, robåter, kanoer og kajakker. For oss så det vel hasardiøst ut å padle kajakk her, i kjølvannet av de raske speedbåtene hvor ungdommer eller vel så ofte middelaldrende menn, gasset på med bortetter kanalene og som etterlot seg store bølger. Mer utfordrende enn å padle på flatt hav i Antarktis mellom isflak og isfjell…

Vi ble fortalt at dette var et populært rekreasjonsområde for de velstående argentinerne fra Buenos Aires. Jeg hadde nok sett for meg store mektige bygninger med vakre hager, men mine forventninger stemte ikke helt med virkeligheten. Vakre hager, -ja, men store bygninger, nei! Det var et og annet stort herskapelig bygg, men for det meste var det små hus nærmest på stylter, eller med en underetasje som om nødvendig kunne stå i vann. For selv om dette deltaet ikke gikk ut i sjøen, men ut i den store elva Rio de la Plata, så var det tidevann her med saltvann på bunnen (tyngre enn ferskvann), og ferskvann på toppen. Til tider kunne springflo forårsake oversvømmelse. Husene minner litt om våre hytter, som miniatyrhus, men flotte og forseggjorte, gjerne med hagemøbler foran, en grill, og alle med egen brygge som stikker ut i elva. Det så veldig idyllisk ut. Her kunne jeg tenkt meg noen late dager. Butikker så vi ikke, men plutselig dukket en båt med alle slags varer, et flytende supermarked. Vi møtte også en båttaxi og en ferge, som hadde faste holdeplasser langs kanalene.

Vel tilbake i bussen dro vi raskeste vei tilbake til Buenos Aires. Dette var siste dagen for flere av våre medreisende, og turen startet tidlig slik at de som skulle med flyet på ettermiddagen ville rekke Tigre Delta først. Det ble mange farvel som skulle tas på hotellet. Vi var blitt kjent med mange trivelige og artige folk fra mange land. Adresser og telefonnumre ble utvekslet, og så vinket vi hade! Geir Tore og jeg skulle bli en dag ekstra.

Flytende supermarked
Egen brygge
Flotte hus langs kanalene
Flere roklubber holdt til i området