Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Isak og Kaisa er det beste reisefølget jeg kunne få. Hvem andre ville vært blide og positive bestandig? De så aldri mørkt på noe. Det var flere ganger vi fikk oss en overraskelse underveis, men de var fleksible, og snudde det hele til noe positivt i stedet. Vi var på mange severdigheter, som kanskje ikke alle barn og unge ville hoppet i været over, men de møtte alt med nysgjerrighet, de utforsket og de undret seg. For meg fordret det å være godt forberedt før vi dro til den kinesiske mur, den forbudte by, Sølvpagoden Fengselet Toul Sleng osv. Det var artig å oppleve ting sammen med de to, for de la merke til helt andre ting enn det jeg gjorde!

Vi måtte ofte grytidlig opp, for å rekke et tog, eller for å dra avgårde på tur. Noen ganger så tidlig som klokka halv fem om morran. De fleste vil være ørlite grann morragretten på den tida på døgnet, men ikke Isak og Kaisa, de spratt opp, klar for noe nytt og spennende.

På de lange transportetappene hadde vi alltid ting å gjøre, først og fremst skolearbeid, og når Isak og Kaisa var lei det, så hadde vi bøker å lese i, vi snakket litt engelsk sammen nå og da, og begge hadde med iPod/iphone med musikk, i tillegg til diverse dataspill og kortstokken som også kom fram når det høvde seg. Det var ingen klager, selv da vi måtte «overnatte» 7 timer på en kafe da vi tok bussen fra Guilin til Hanoi, tok Isak og Kaisa det hele med fatning (selv om ho mor nok var litt urolig for hvordan dette skulle gå). Vi hadde et par grenseoverganger hvor det ble lenge å vente for minstemann. På den aller siste grenseovergangen på tur inn til Thailand, brast det til slutt etter først en times venting på grensen i Kambodsja og så i ny kø på den Thailandska grensa. Etter 2 timer uten særlig fremdrift i glohet lokale, og med uendelig kø foran oss og folk som presset på fra alle kanter, så var det en som satte seg ned. Det hjalp på med et sukkertøy fra en kambodsjansk dame, og vi fikk Isak og Kaisa ut av køen med baggasjen mens jeg jeg fortsatte til jeg nådde skranken, og kunne rope på de to som satt og ventet.

Ellers har humøret vært på topp, selv på julaften langt fra kjente og kjære, og uten julegaver. De to trives sammen, og vi tre trives sammen! Lite misnøye, lite krangling, og mye fliring og gapskratting. Kaisa og jeg må gi oss over når Isak lager sine grimaser! Med et skikkelig gummitryne så får han til mange rare fjes. Ikke alle var forbeholdt oss. Guiden vår Vi i Mekongdeltaet elsket grimasene til Isak og lo hjertlig når han satte i gang. Andre ganger var det folk på moped som kjørte ved siden av oss som skvatt til når Isak satte opp et fjes…

Det å tilbringe så mye tid sammen var et av målene med turen. Det å ha god tid sammen. Vi rakk ikke å kjede oss på turen, til det var det for mye som skjedde. Men det er klart vi fikk snakket mye sammen. Isak og Kaisa kom på ting de hadde opplevd før! og jeg fikk servert mange små anekdoter fra de var yngre. Kaisa sa til og med til meg: «Dette er første gangen du virkelig hører etter hva jeg forteller». Det var en liten tankevekker. Hjemme kan jeg nok være litt fraværende, tenker på andre ting mens jeg samtidig skal lytte til hva Isak og Kaisa sier. På turen var jeg fullt tilstede, og håper jeg vil være mer tilstede her og nå også etter at jeg kommer hjem…