Gøy på øy – Miyajima

Så skal vi til en fredelig øy, for å roe ned et par timer før vi reiser til Tokyo i ettermiddag. Miyajima er en av Japans tre største attraksjoner, og befinner seg et stenkast fra Hiroshima, -trodde vi. Vi så at tida kunne bli knapp, og tok drosje til ferga for å spare tid på å bruke toget. Trodde jo nettopp at det ikke var langt unna. I etterkant innser jeg at jeg alltid har optimistiske avstandsberegninger, optimistiske tidsberegninger, og når noen sier det koster 13000, så hører jeg 3000 for det passer inn i mitt bildet av at det er rett borti vegen her… Turen til ferga over til den idylliske øya ble flere ganger lengre (og dyrere) enn beregnet. Ergerlig!!! Men det hører med en eller to sånne bommerter på en reise. I hvertfall på de turene jeg arrangerer!

Nok om det. Vi kom oss dit vi skulle, litt mer fattig enn da vi dro, og med litt mindre tid på øya enn beregnet, men vi fikk med oss den fantastiske Torii-porten, –Itsukushima-jinja som står på pæler ute i vannet og rager 17 meter. Hele anlegget her står på UNESCO’s verdensarvliste, og var tidligere et sted vanlige folk ikke kunne komme til. Vi fikk vandret langs stranda, og fikk klappet tamme sika-hjort. De var i det hele tatt ganske pågående, og var tydelig på leit etter mat. Kirsten hadde på seg en hvit linbukse, og en av dyrene prøvde å ta et jafs av buksa, uten å lykkes. Men i et uoppmerksomt øyeblikk fikk en liten yndig hjort tak i kartet Kirsten sto med, og tok en bit av det. Til slutt fikk vi også en stille stund på Senjokaku paviljongen, før vi så Five Story Pagoda, og dro med farga over til fastlandet igjen.det ble hektisk, men i det fine været var det flott vi fikk dratt dit.

Så bar det avgårde med Shinkansen til Tokyo, fem timer på lyntoget som har en topphastighet med 320km i timen. Det gikk superfort. I Tokyo skulle vi til området Suginami-ku, som ligger litt perifert til, og vi måtte ta tre ulike baner for å komme dit. På Eifukucho stasjon ble vi møtt av Boto-san, en eldre hyggelig mann som vi skulle leie en flott leilighet hos, gjennom Airbnb. Det var godt å komme frem, og til den leiligheten. Stor, lys, stilig, og med delt hage med hovedhuset hvor Boto-san bor i. Frukt, snacks, og brus var satt frem. Herlig!

Sterkt møte med Hiroshima

Oi,oi, oi. Våknet til et voldsomt regnvær. Og vi som hadde håpet på fint vær for å dra ut til øya Miyajima. Ikke i dette været!!! Planene ble hurtig endret, og vi gikk for sightseeing med buss, med stopp ved Atombombekuppelen, og tur innom Fredsmuseet.

6. August 1945 smalt det i Hiroshima. Verdens første atombombe ble sluppet av USA over Hiroshima. 80.000 mennesker døde øyeblikkelig, og dødstallene skulle nesten dobles de neste månedene, som følge av forbrenning og radioaktiv stråling. Det samlede tapstallet ble på 237.000 døde, og 270.000 hibakusha, «bombe-påvirkede mennesker» menes å være i live i dagens Japan. Det er noe å ta inn over seg.

Atombombekuppelen står som et vitnesbyrd om det som skjedde. Dette var en industrihall som sto akkurat der bomben eksploderte. I dag står bare stålskjelettet igjen. Eksplosjonen blåste vekk alt i flere kilometers radius. Nå er det anlagt fredspark i området, og et fredsminnemuseum som forteller om det som skjedde for over 70 år siden.

Det bøtter ned ute, og vi har alle skaffet oss hver vår paraply. Det passer bra til den triste historien som hører dette stedet til. Englene gråter for de som døde og led etter at atombomben «Little Boy» eksploderte. Vi går bort til barnas fredsmonument, en statue av en liten pike med en trane over. Monumentet symboliserer jenta Sadako som var to år gammel da bomben eksploderte rett ved der hun bodde med familien sin. Mora sprang avgårde med lille Sadako, og de ble snart truffet av svart radioaktivt regn. Da Sadako var ti år gammel ble det konstatert at hun hadde kreft – leukemi. Hun bestemte seg for å brette 1000 traner av papir (origami). Traner er i Japan et symbol for lykke og et langt liv. For hver trane hun brettet ønsket hun helbredelse, men døde før hun rakk å fylle elleve år. Rundt monumentet er det barnetegninger og tusenvis av brettede traner, laget av barn fra hele verden. Inne på museet fikk vi høre historien om Sadako, så trist, så trist! Det hadde seg også sånn at den dagen atombomben ble sluppet var det fullt med barn i området. Det var skoleelever som hjalp til å rive bygninger som var blitt bombet i stykker som følge av krigen, og over 6300 barn mistet livet den dagen.

Inne på museet så vi ødelagte klær og gjenstander som trehjulssykkel og skoleransler som hadde tilhørt navngitte barn og skoleelever. Vi fikk høre om mange enkeltskjebner. Det var sterkt! Mange statsledere har opp gjennom årene besøkt Hiroshima, og museet, nå sist President Barack Obama. Han var her for litt over en måned siden, holdt tale og skrev en hilsen (se bilde lenger ned), men kom ikke med noen beklagelse.

I parken utenfor museet brenner en ild, som skal slukkes den dagen alle atomvåpen i verden er destruert. Vi håper inderlig den dagen snart vil komme!!!

Barnas fredsmonument

Barnas fredsmonument

It's raining cats and dogs

It’s raining cats and dogs

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Ilden som brenner helt til alle atomvåpen er destruert, ført da skal ilden slukke.

Isak trikser med paraply

Isak trikser med paraply

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Installasjon som viser hvor atombomben eksploderte, og ruiner som sto igjen.

Mange ble momentant brent til døde

Mange ble momentant brent til døde

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Barack Obama i Hiroshima 27.mai 2016

Hilsen fra President Barack Obama

Hilsen fra President Barack Obama

Verdens beste turkamerater

20140131-194707.jpg

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Isak og Kaisa er det beste reisefølget jeg kunne få. Hvem andre ville vært blide og positive bestandig? De så aldri mørkt på noe. Det var flere ganger vi fikk oss en overraskelse underveis, men de var fleksible, og snudde det hele til noe positivt i stedet. Vi var på mange severdigheter, som kanskje ikke alle barn og unge ville hoppet i været over, men de møtte alt med nysgjerrighet, de utforsket og de undret seg. For meg fordret det å være godt forberedt før vi dro til den kinesiske mur, den forbudte by, Sølvpagoden Fengselet Toul Sleng osv. Det var artig å oppleve ting sammen med de to, for de la merke til helt andre ting enn det jeg gjorde!

Vi måtte ofte grytidlig opp, for å rekke et tog, eller for å dra avgårde på tur. Noen ganger så tidlig som klokka halv fem om morran. De fleste vil være ørlite grann morragretten på den tida på døgnet, men ikke Isak og Kaisa, de spratt opp, klar for noe nytt og spennende.

På de lange transportetappene hadde vi alltid ting å gjøre, først og fremst skolearbeid, og når Isak og Kaisa var lei det, så hadde vi bøker å lese i, vi snakket litt engelsk sammen nå og da, og begge hadde med iPod/iphone med musikk, i tillegg til diverse dataspill og kortstokken som også kom fram når det høvde seg. Det var ingen klager, selv da vi måtte «overnatte» 7 timer på en kafe da vi tok bussen fra Guilin til Hanoi, tok Isak og Kaisa det hele med fatning (selv om ho mor nok var litt urolig for hvordan dette skulle gå). Vi hadde et par grenseoverganger hvor det ble lenge å vente for minstemann. På den aller siste grenseovergangen på tur inn til Thailand, brast det til slutt etter først en times venting på grensen i Kambodsja og så i ny kø på den Thailandska grensa. Etter 2 timer uten særlig fremdrift i glohet lokale, og med uendelig kø foran oss og folk som presset på fra alle kanter, så var det en som satte seg ned. Det hjalp på med et sukkertøy fra en kambodsjansk dame, og vi fikk Isak og Kaisa ut av køen med baggasjen mens jeg jeg fortsatte til jeg nådde skranken, og kunne rope på de to som satt og ventet.

Ellers har humøret vært på topp, selv på julaften langt fra kjente og kjære, og uten julegaver. De to trives sammen, og vi tre trives sammen! Lite misnøye, lite krangling, og mye fliring og gapskratting. Kaisa og jeg må gi oss over når Isak lager sine grimaser! Med et skikkelig gummitryne så får han til mange rare fjes. Ikke alle var forbeholdt oss. Guiden vår Vi i Mekongdeltaet elsket grimasene til Isak og lo hjertlig når han satte i gang. Andre ganger var det folk på moped som kjørte ved siden av oss som skvatt til når Isak satte opp et fjes…

Det å tilbringe så mye tid sammen var et av målene med turen. Det å ha god tid sammen. Vi rakk ikke å kjede oss på turen, til det var det for mye som skjedde. Men det er klart vi fikk snakket mye sammen. Isak og Kaisa kom på ting de hadde opplevd før! og jeg fikk servert mange små anekdoter fra de var yngre. Kaisa sa til og med til meg: «Dette er første gangen du virkelig hører etter hva jeg forteller». Det var en liten tankevekker. Hjemme kan jeg nok være litt fraværende, tenker på andre ting mens jeg samtidig skal lytte til hva Isak og Kaisa sier. På turen var jeg fullt tilstede, og håper jeg vil være mer tilstede her og nå også etter at jeg kommer hjem…

20140131-200013.jpg

Royal Palace og Sølvpagoden

image

I dag dro vi til Royal Palace. Det kostet 6,5 $ per persjon. Først så vi på tronsalen. Inni tronsalen satt en mann som hadde BLÅ ØYNE. ( Det er ganske sjeldent når man har mørk hud. ) Etter på skulle vi til Sølvpagoden. Den heter det på grun av at hele gulvet er rent SØLV. Utfor Sølvpagoden så vi små apekatter🐒🙈🙉🙊. De var ganske søt og morsomme. I Sølvpagoden er det en Buddha i FULL størelse av ekte GULL 😱. Det er også en ikke i full størelse men stor nok av SMARAGD. Etter det gjikk vi ut av Royal Palace.

Godt nyttår til alle sammen!

Hilsen Isak

image

Overlevde tortur og maler overgrepene

Maleri fra S-21

Maleri fra S-21

Kun syv mennesker kom levende fra S-21, fengselet hvor Røde Khmer i årene 1975-79 førte «farlige» fanger. Fangene ble torturert til de tilsto hva det måtte være, og ble så fraktet til dødsmarkene hvor de ble brutalt drept.

Vann Nath var en av syv fanger som kom levende ut fra fengselet. Hans talent som kunstner var det som berget han i siste time. Det kom den beryktede fengselssjefen Duch for øre at fangen Vann Nath var kunstner. Vann Nath ble spurt om å male bilder av Røde Khmers øverste ledere, noe han så gjorde for å overleve. Etter at regimet falt har han malt mange malerier som viser hva som skjedde i fengselet. Malerier med grusomme fortellinger, henger i dag rundt i Toul Sleng, og gjør et uutslettelig inntrykk.

Vann Nath døde i 2011.

Les Røde Khmers torturkammer

Les bokomtale

Les Tårer for Kambodsja