Chula Design

Et must for alle kjolegale er et stopp på butikken CHULA i Hanoi! Så jeg dit, med Isak og Kaisa på slep! Hadde høye forventninger etter å ha lest om butikken på nett, og jeg ble IKKE skuffet. Allerede inngangspartiet ga løfter om en butikk etter mitt hjerte, med artige tegninger av fargerike kjoler!

Butikken besto av mange små rom med ulike temaer, midt i butikken var også et alter med Buddha. Det var rom med fontener, rom for barn med tegnesaker, så mor kan få handle i fred, og her var rom med sjeselonger, hvor far kan legge seg nedpå mens kvinnen i hans liv prøver kjoler. Jeg skrev for et par dager siden at jeg var kommet til Paradis, vet ikke hvor jeg var kommet nå, ELDORADO, eller MEKKA? Noe sånt! Jeg fant kjole på kjole som jeg falt for, enkle snitt med morsomme design. Her var en hel kolleksjon viet bare til mat! Og en med ulike dyr på, fra ulver (som Kaisa likte) til pelikaner og pingviner! Her var kjoler med fargerike sirkler, og firkanter, for ikke å snakke om en hel kolleksjon med kvinnelige pirater på.

Tre av kjolene jeg likte hadde de i min størrelse, og jeg inn på prøverommet, mens Isak og Kaisa fikk servert limonade. Og, under over alle under, ALLE tre kjolene passet sånn noenlunde, men i tillegg skulle jeg får kjolene helt tilpasset meg! Jeg hadde funnet MIN butikk! Alle som kjenner meg vet jo at jeg IKKE er kjent for mine lange bein, lange rygg (har ikke rygg) for ikke å snakke om lange hals. Cindy som vi bodde hos i Beijing, hadde forventet en lang høy blondine fra Norge, og ingenting er vel fjernere enn det når det gjelder meg. Så, altså, her fant jeg kjole på kjole som passet meg. Begynte å sy egne kjoler for mange år siden, nettopp for å få de til å passe til mine korte bein, korte rygg osv. Så dette var helt Vidunderlig, og kjolene var ikke avskrekkende dyre. De var selvfølgelig dyre til å være Vietnam, men sammenlignet med norske priser for selskapskjoler ikke mer enn hva en betaler for en masseprodusert kjole. De er også mulig å bestille over nettet, så spørs om ikke jeg blir å gjøre det, nå når jeg vet hvilken størrelse som passer meg.

Chula er et spansk motemerke, designet av Laura Fontan og Diego Cortizas. De etablerte seg i Vietnam i 2004, og har siden da åpnet nesten 20 butikker i verdensmetropoler jorda rundt. Klærne de lager kombinerer spanske fargerik design med håndlagde broderiteknikker og Asias rike utvalg av silkestoffer. Kjolene er ikke masseproduserte, alle broderier er håndbroderte, og hver kjole lages i et begrenset antall.

CHULA har sysselsatt og utdannet urfolkskvinner og funksjonshemmede innenfor søm, og mange av de sistnevnte fant sin nye familie hos CHULA. Mange er døve eller døvstumme, og dermed lærte alle som jobbet der seg tegnspråk, Diego sjøl inkludert. Diego er et multitalent, utdannet arkitekt og fotograf, og ble også designer, musiker og poet, og er primus motor innenfor det kulturelle og kunstneriske miljøet i Vietnam. Han har alltid hatt omtanke for de svake i samfunnet, og Diego og kona Laura har vært med på å løfte de frem, og gi de muligheter også innenfor poesi og musikk.

Tilbake til kjolene, – her måtte det knallharde prioriteringer til, før jeg til slutt endte med én av de tre kjolene jeg hadde prøvd. Huff, mitt hjerte blør for de to andre jeg ikke så meg råd til å kjøpe…

Mens jeg nå sto der og funderte på hvilken av kjolene jeg ville ha, kom designeren Diego Cortizas inn i rommet. Han hilste, og ville høre hvor vi kom fra, og hvor vi hadde hørt om butikken. Vi var hans første besøkende fra Norge. Jeg måtte selvfølgelig si noen rosende ord om kjolene. Han tok mål av meg, og vi tittet på de aktuelle kjolene, og det ble til at jeg landet på en svart silkekjole i taft, med et enkelt broderi av en vietnamesisk minoritetskvinne på. Veldig stilig og tøff kjole!!! Den skulle tilpasses meg perfekt, og ville bli levert der vi bor dagen etter. Tror kjolen til neste årsfest er i boks!

SENERE OPPDATERING: Historien slutter ikke der. Diego og jeg beholdt kontakt på Facebook, og sendte hverandre hilsener i løpet av årene etter. I september 2021 tok Diego kontakt og lurte på om jeg ville være ambassadør for deres kjoler.

Kunne jo ikke si nei til noe sånt, – det er nok første og siste gang en slik sjanse byr seg. Min gode kollega og venninne Siri Uldal tok utfordringa om å være fotograf på strak arm. Heldige meg som kjenner en så dyktig fotograf. Hytta vår ble åstedet for fotoseansen, men det hele ble litt komplisert av et armbrudd etter at Balto tok en salto to uker før. Det samiske sjalet mitt og en tøff (italiensk!) kåpe fra Anna Rørtveit skjulte den sørgelige armen, og samtidig ble kjolen mer tilpasset samiske forhold. Det var kaldt ute da vi skulle fotografere en dag i september 2021, -bare usle 6 grader da vi startet, sola hadde knapt funnet veien mellom de høye fjellene. Vi måtte ta en pause så jeg fikk i meg varmen etter en stund. Elin Vinje Jenssen var fotoassistent og holdt opp reflektorer, og etter halvannen time var bildene i boks. Bildene ble sendt Diego som ble fornøyd, og skulle komme tilbake til meg om bruk av bildene, men dessverre døde Diego brått bare en måned etter. Noe som ble meldt i både aviser, og på tv verden over. Et stort tap for hans nærmeste, for Vietnam og for moteverden. Hans kone Laura driver motehuset videre: Chulafashion.com

Dermed var min modellkarriere over før den var begynt…