På teplukking og mandarinslang

Siste dagen vår i Yangshuo opprant med strålende sol. Det var duket for tur opp i fjella.

Kaisa var fortsatt ikke helt i slaget, og ville være på rommet, mens Isak og jeg dro ut på eventyr med faren til Sam og Stephanie. Forøvrig vanlig at kinesere tar engelske navn, for å gjøre det lettere for oss turister som har vanskelig for å huske og uttale kinesiske navn.

Vi dro avgårde opp i fjellene. Den gamle bilen slet seg opp de smale veiene, gjennom hårnålssvinger, og vei som til slutt nesten bare var en krøttersti. Jeg hadde hjertet i halsen, for på den ene sida var det bratt og langt ned. Det ble sånn at jeg til slutt ikke turte se ut vinduet på yttersida, studerte i stedet i detalj mandarintrærne vi passerte. De var pakket inn i plast, for å holde på varmen om nettene som nå begynner å bli kalde. OG de var snart moden, faktisk var noen allerede guloransje og fristende. Så fristende at vi stoppet for å gå på mandarinslang. Jeg har aldri fått gå på epleslang da jeg var liten, av den enkle grunn at det ikke finnes epler i Karasjok. Derfor uttrykket «bite i det sure gresset», og ikke «eplet» som det heter lenger sør… Jeg ville likt å gå på epleslang, men mandarinslang var ikke å forakte… Deilig å gå inn i mandarinlunden og kjenne den syrlige lukta fra mandarintreet. Isak var i sitt ess og sprang i mellom, og fikk fylt bagen til Stephanie, og litt til oss til den lange bussturen vi skulle avgårde på noen timer etter.

Vi dro videre til en teplantasje, også oppi fjellsida, og opp mot toppen av et fjell. En søt ung jente utstyrte oss med en kurv å plukke teblader i og en kinesisk rund hatt til beskyttelse mot sola. Så la vi avgårde mellom velfriserte terasser med tebusker. Vi skulle bare plukke de nye skuddene. Det gikk ikke fort med oss, etter 10 min var det knapt nok til en kanne te. Så var det tid for te-sermoni. Teen ble tilberedt eller alle kunstens regler, og vi fikk først smake grønn te, og så svart te. Likte den svarte best.

Etterpå dro vi tilbake til Sams gjestehus. Det var tid for å pakke og ta farvel. Vi skulle videre med nattbuss til Hanoi. Det ble middag sammen med familien til Sam før vi dro, vi utvekslet gaver, og det var veldig trist å ta farvel. Her hadde vi virkelig kost oss, skulle bare hatt mer tid! Da vi tok bussen fra Yangshuo inn mot Guilin, var det begynt å mørkne. Himmelen var guloransje, med de karakteristiske fjellene i silhuett, noe så utrolig vakkert! Håper vi en gang kommer tilbake hit!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s